Utfall av mobbing

...

<10.08.05 Snart er det skole igjen, yeeey enda et år ved å gå rundt alene i friminuttene. Jeg gruer meg. Det er drit kjedelig på skolen, ingen prater med meg.>

"Så fin du er!" "Hvor kjøpte du det smykke? Det er bare så sykt fint." "Yo! Hvordan var sommerferien din a?" "Det var bare helt sykt." Alle har hyggelige samtaler med hverandre. "Hei Lise." Jeg ser opp fra gulvet. "Hei?" Vil noen faktisk prate med meg? Hun, som hadde sagt hei, snur seg fort og gikk til noen andre jenter. "Sånn, jeg sa hei til hun, hit med spenna." De andre rundt henne begynte å le, og ga henne en fem-krone hver. "Herregud, så du blikket hennes." De fniste. "Jeg trur hun faktisk trudde at du ville prate med henne." Jenta som hadde sagt hei til meg fikk et stygt blikk i ansiktet. "Jeg ville aldri ha pratet med henne hvis jeg ikke hadde blitt utfordret og fikk noe for det." Skoleklokken ringer.

På vei hjem fra skolen, ser jeg en av guttene i klassen sitte alene på lekeplassen. Han ser trist ut. Skal jeg bare gå forbi eller?  Jeg bestemte meg for å gå bort til han. "Går d-det bra?" Stemmen min skjelver. Han snur seg, og får et stygt smil om munnen og slår meg i magen. Jeg hyler av smerter. "Hmm, dette føltes bra." sa han, og fortsatter å slå meg. Det virker som om han føler seg bedre ved å fysisk slå og sparke meg.

Klokken ringer ut til spisefri. "Hei!" Gutten som sparket og slo meg igår kommer mot meg, med flere gutter bak seg. "Hva heter du?" Spør han meg spydig. Beina mine begynner å skjelve under meg. Hva vil du? Skal du slå og sparke meg mer? "L-Lise." Han smiler, vinker og går vekk med vennene sine. En lettelse sprer seg i kroppen min. Ingenting skjedde. 

"04.10.05 Guttene i klassen fulgte etter meg på vei hjemover, de slo og sparket meg i dag igjen. I dag sa de også mange stygge ting til meg. De kalte meg stygg, ubrukelig, dum osv. Er det sant det de sier?"

Skoleklokken ringer. Jeg sniker meg ut fra skolen. Men der borte ved lekeplassen står de og venter. "Ey, Lise!" Jeg prøver å ignorere dem og gå fort forbi dem. Men i det jeg passerer dem, drar han ene meg i håret, og dytter meg ned på bakken. "Hvor er det du trur du skal a?  Det ekke hyggelig å ignorere noen som venter på deg." Men jeg vil ikke være med deg! Hylte jeg inni hodet mitt. jeg vil ikke, vær så snil, la meg være. Han ser stygt på meg, så begynner han å le med de andre. "J-jeg sk..." "Hold kjeft!" Brøler han til meg. "Ingen bryr seg om hva du har å si." Han sparker meg i magen. Plis, slutt. Jeg prøver å reise meg, men blir dyttet ned igjen. Jeg prøver å ta meg imot med hendene, men treffer bakken med hodet først. Noe varmt renner nedover tinningen min. Hvorfor skjer dette med meg? Jeg kan kjenne tårene bygge seg opp, og jeg begynner å hulke. De fortsatte å slå og sparke meg, og ler. Blod og tårer triller nedover ansiktet mitt. "Herregud, se på hun a! Hun gråter." alle de rundt meg begynte å le. "Så jævlig patetisk." 

"29.02.06 De slo og sparket meg igjen. Er det egentlig noen plass for meg her i verden? Jeg passer ikke inn noen steder. Jeg hater livet mitt, det hadde vært så mye bedre om jeg aldri ble født."

Nå orker jeg ikke mer. Ingen bryr seg uansett. Jeg tar frem tauet, lager løkken, henger det opp og tar hodet igjennom løkken. Det eneste som gjenstår nå, er bare for meg å hoppe. Tårene mine klumper seg opp i øyene mine, og jeg så nesten ingenting. Unnskyld for at jeg er så ubrukelig og for at jeg er til.