Waste the Night ⌲

29 ~ Han er hungover

"Luke?"

Han ser trist ned på meg, med en hånd foran en kjeve jeg ser selv i mørket har hovnet opp.

"Hva har skjedd?" spør jeg urolig, legger en hånd på skulderen hans, og leder han bort til senga. Vi setter oss ned med et dump, og et lite sekund vaier hele vogna.

Han tar vekk hånda si fra ansiktet, og jeg ser nå hvor mange toner mørkere kjeven hans også har blitt. Jeg ser helt klart at noen har slått til han, men hvem kan det ha vært? Hvem har villet slått ned Luke i det hele tatt? Han er jo bare snill og god.

"Men... Hvem?"

Jeg ser hvordan han biter seg på innsiden av kinnet og ser på meg med et par triste blå øyne, og avslører at han strever med å fortelle meg hvem som har gjort det. Han åpner munnen et par ganger, men den lukkes igjen hver gang.

Da ingen av oss sier noe på en stund, konkluderer jeg med at han ikke vil snakke om det akkurat nå. Kanskje det var derfor han kom til meg først, og ikke Michael - som garantert hadde mast på Luke helt til han hadde fått ut hver eneste detalj.

"Hvor er de andre?" spør jeg, og gir han all tid han trenger for å gjøre seg klar til å fortelle meg hva som har skjedd - hvis han i det hele tatt har tenkt til det. Han trekker på skuldrene, og snur blikket ned i madrassen.

Jeg kan se at den blonde gutten nettopp har løpt hit til vognene igjen, med tanke på hvordan håret hans er enda villere enn det pleier, og pannen hans glinser av svette. Det lukter røyk og mild drikke av han, og skoene hans har fortsatt skitt på seg etter turen hit.

Selvom han lukter sånn som han gjør, har jeg for lengst skjønt at Luke ikke har drukket noe, på måten han gnistrer av liv og tilstedeværelse. Håret hans står oppover og til alle kanter, og i vognens sløve lys glinser det i lysebrunt og oransje.

"Så de andre er fortsatt ute?" spør jeg, og han nikker bekreftende.

Det er først nå som jeg legger en hånd på skulderen hans, at jeg legger merke til at jakka hans er fuktig og klissete. Jeg trekker den fort til meg, og lukter på hånda mi.

"Har du falt?" spør jeg, og jeg kan ikke skjønne hva som har gjort jakka hans full av ren alkohol hvis han ikke har drukket selv.

Luke setter blikket sitt i meg igjen, før han nikker sagte. "Jeg dro med meg hele drikkebordet ned i bakken da jeg falt."

Han sier dette som om han er litt redd for hvordan jeg skal reagere, og det ser nesten ut som om han holder seg litt tilbake i redsel om at jeg skal eksplodere.

"Da du ble slått ned?" undrer jeg, og igjen nikker Luke. Enten må denne onde personen ha vært utrolig sterk som klarte å slå ned hele den høye skikkelsen til Luke, eller så var Luke veldig uforberedt.

"Kjente du denne fyren? Eller jenta - jeg mener, jeg skal ikke dømme deg hvis du ble slått ned av en jente, jeg bare-" babler jeg, før jeg stopper meg selv midt i setningen. "Eller... Kjenner jeg personen?" fortsetter jeg, i redsel om at jeg av en eller annen grunn kan bli slått av han eller hun selv.

Luke bare sitter og ser tomt bort på meg, før han gnir seg i øynene med hendene.

"Det er nettopp det jeg vil snakke med deg om..." sier han, og jeg kjenner magen min vrenge seg. Jeg blir med ett redd for det som er i ferd med å unnslippe leppene hans, og jeg krysser fingrene bak ryggen for at det ikke er Max.

Det hadde jeg bare ikke klart akkurat nå.

"Det var Calum."

Med ett snur jeg blikket mitt sjokkert opp på den høye gutten, og han ser på meg med et blikk som forteller meg at jeg ikke burde reagere før han får fortalt alt. Jeg nikker sagte, og prøver å skjule alle følelsene og tankene som skyller rundt i kroppen min som et eneste stort uvær.