My mask

Masken

De kaller deg ting når de ikke vet noe om deg eller hvordan du har det, men det er på en måte din feil også. Du forteller dem ikke hvordan du har det, eller hvordan du føler deg. Du føler deg ikke trygg rundt dem, så du skjuler alt. Tar på deg en maske og later som om alt er bra og det verste er at de tror på det. De stoler på masken du går rundt med klistret på trynet ditt. Smiler hver gang du ser på noen, går forbi noen og til og med når du snakker med noen. De vet ikke hva som skjuler seg bak den masken. De vet ikke at bak den masken er det fullt med tårer, sjokk, tristhet, hyl, depressjon og ensomhet. Det er ikke noe smil, glede eller nytelse bak den masken. Det de vet eller det de tror, er at alt er topp, at du har det veldig bra og at du ikke kunne hatt det bedre. Du vil ikke fortelle følelsene dine til noen, aldri. Du føler ikke for å si dem, fordi du allerede vet at ingen kommer til å gjøre noe med det, at ingen kommer til hjelpe deg, at de bare kommer til å ignorere deg, eller ikke tro på deg. De kommer til å si at det bare er tull eller at du bare innbiller deg det. du sitter inne på rommet ditt, stengt inne dag og natt. Fylt med tårer og et livløst hjerte. Den dagen, timen, minuttet, sekundet du kommer ut av rommet ditt, så vet at du at du må klistre på deg det falske smilet ditt. Du må tvinge den fram og ikke vise alle de fæle, ødelagte og triste håpene du har hatt, men som ble knust. Og siden det har du ikke hatt noen håp. Du går ut av huset midt på natten, det er da du ikke trenger å ha på maske mer. Det er da du ikke trenger å skjule deg, men likevel så klistrer du på deg masken, du er ikke sikker på om folk kam se eller høre deg. Du har nå kommet hjem, løper inn på rommet ditt og setter deg ned på den kalde, harde bakken. Kulden strømmer inn i deg. Det ligger en kniv og flere flasker med øl ved siden av deg. De har hjulpet deg gjennom hele livet. Du kjenner trangen til å kutte deg. Så du tar opp kniven/bladet og presser det mot huden. Du kjenner kald stål mot varm hud. Det gjør vondt, men ikke vondere enn smerten innerst inne. Blodet strømmer for hvert kutt. Et smil kommer fram i fjeset ditt, men denne gangen er det ikke falskt. Det er et ekte smil, men samtidig strømmer det med tårer fra øynene dine, nedover skinnet og treffer den kalde, harde og svarte bakken. Når du er ferdig. Tar du på deg en stor svart hettegenser, en svart og trang bukse og skjuler kuttene dine, gjemmer alle flaskene med øl som ligger på bakken helt tomme. Til slutt gjemmer du den eneste kniven din, klistrer på deg det falske smilet ditt nok en gang og igjen går du rundt med masken din på deg.