Waste the Night ⌲

23 ~ Ikke sløs bort tiden

Når jeg etter en stund titter opp på Calum igjen, har han en rød farge i kinnene og et litt ubeskrivelig ansiktsuttrykk. Er det... Et lite smil jeg ser trekke kantene av leppene hans litt oppover?

"Har du sovet godt?" renner det ut av meg helt plutselig, og jeg slår mentalt til meg selv. Jeg kan ikke gjøre det kleinere enn det er nå...

Jeg blir lettet da den intense tåken mellom oss letter litt, og han ser opp på meg igjen som om ingen ting har skjedd. Som om han merkelig nok er lettet for at jeg i det hele tatt velger å snakke.

Han rister på hodet imens han putter en stappfull gaffel i munnen, og gir meg en tommel ned. Han tygger en stund, og svelger før han svarer; "Næ... Fikk ikke sove siden Luke ikke ville holde kjeft om hvor mye han ville smake av ølen jeg har i kjøleskapet."

Jeg nikker litt uforståelig, og klarer ikke helt å bestemme meg for om han sier det for å tulle, eller for å overbevise meg - men velger å bare nikke og ikke spørre.

"Du vet, når Luke er overtrøtt, så babler han som om han holder preken i en søndagsgudstjeneste. Jeg mener det, han snakker i ett og holder aldri kjeft," forklarer han når han ser jeg ikke er helt overbevist, og jeg kan ikke annet enn å fnise litt over at jeg i grunn ikke spurte.

"Vil du ha?" spør han plutselig, og holder opp gaffelen sin mot meg, som rister enkelt på hodet.

"Jeg spiste nettopp," forklarer jeg, og dropper å si at jeg egentlig ikke er så veldig begeistret for nudler.

Han nikker likegyldig, men jeg kan på måten kinnene hans blir rosa igjen skjønne at han ikke er så calm og chill som han prøver å være.

"Eller jo foresten, jeg er litt sulten," ombestemmer jeg meg, mest for at han skal slippe å føle seg flau. Han fniser igjen - noe som får meg til å dø innvendig - og henter en gaffel fra en skuffe i kjøkkenbenken. Jeg kjenner hvordan hele vogna rister i det han dumper ned i den relativt harde sofaen igjen.

"Bare ta så masse du vil, jeg har spist mer enn nok," sier han, og vi begge begynner å spise fra samme kjele.

Der vi sitter og slurper i oss nudler sammen, tenker jeg over hvor mye mer åpen Calum har blitt enn det han var i starten, da han nesten ikke snakket, da han var så og si helt lukket og låst fra andres inntrengelse.

"Er det du som har kokt disse selv?" spør jeg, og den brune gutten rynker brynene sammen og ser spørrende på meg i det han stopper gaffelen rett foran munnen sin.

"Ja..." svarer han litt brydd, og stapper gaffelen sin i munnen. Jeg beundrer den velformerte halsen hans i det han svelger, og ser kjapt bort da Calum merker at jeg stirrer.

"Jeg trodde guttene sa du ikke kan lage mat for shit," forklarer jeg da jeg skjønner at det jeg nettopp har sagt kan tolkes som frekt. Calum himler smilende med øynene, og legger fra seg gaffelen når han merker at han nesten har spist opp alle nudlene allikevel. "Jeg har mine hemmeligheter."

Blikket hans viskes ut i luften sammen med smilet, og jeg følger hans eksempel og legger gaffelen ubekvemt på bordet da han en liten stund blir borte fra samtalen vår; borte fra denne dimensjonen. Det virker som om han nettopp har minnet seg selv på noe som om at vi begge skal bli halshugd om kun noen timer.

Noe som skulle vise seg å ikke være så alt for langt unna sannheten.

"Du vet... Hvis noen føler seg... Ehm, på en måte litt fanget i fortiden? Hva tror du vil hjelpe for å gå videre?" spør han stille og flytter de mørke øynene opp på meg igjen. De har fått en mørk tone i seg, og det tullete smilet er helt borte fra ansiktet hans.

Jeg ser litt forvirret bort på han, og av en eller annen grunn kobler det han sier seg sammen med Eliza. Men jeg kan ta feil, jeg bare vet ikke helt om jeg i dette tilfellet vil.

"Du burde prøve å gå videre. Prøve mye ting, gå ut av komfortsonen din. Leve i nuet, gjøre litt spontane ting mens du fortsatt kan, før det er over."

Jeg blir først litt overrasket over det som kommer ut av munnen min, hvor har jeg dette fra? Jeg kan vel ikke si jeg har gjort dette så mye selv; jeg har alltid vært jenta i den trygge, lille boblen sin. Kanskje dette spørsmålet i grunn ikke er slengt ut i lufta bare til hans fordel, men også for min. Kanskje dette er noe jeg kan lære noe av også.

Leve mer i nuet, ta flere sjanser. Ikke sløse bort tiden.

+

CALUM WHY YOU SO CUTE

Akkurat nå har jeg skrivesperre og er egentlig for syk til å gjøre noe som helst, så dere får vel bare godta den korte filleren av et kapittel denne ene gangen.

Hvis alt går etter planen, blir neste kapittel høydepunktet for hele historien (det betyr ikke at dere burde glede dere), så jeg antar det er en god ting? Eller kanskje det er helt grusomt, med tanke på at boka nærmer seg sluttpunktet??

Vomment hvis du synes det har tatt alt for lang tid før dette lille kapittelet kom, for jeg er helt enig! Kan dessverre ikke love at det blir regelmessige oppdateringer den neste uka, for jeg skal konfirmere meg og masse shit så just pls ikke gå.

Sorry hvis det er noen skrivefeil, sjekker over de i morra :) setter også inn en gif i morra, nettsiden vil ikke helt samarbeide i kveld...

puss, ily