Stjernene skinner alltid med deg

To streker

Jeg strekker meg opp til den øverste hyllen på apoteket.
Jeg hadde fått mamma til å sette seg ned på en kafe i nærheten. Jeg sa bare at jeg trengte en lotion.
Jeg gikk sakte bort til kassen. Damen i kassen så rart på meg.
- Skal de ha kvitteringen , spurte damen i kassen.
Jeg svarte bare nei takk og gikk fort ut av butikken.
Før jeg gikk tilbake til mamma besøkte jeg toalettet.
Jeg leste kjapt gjenom bruksanvisningen. De lengste fem minuttene jeg noen gang har opplevd.
To streker kom opp.
To streker.
- To streker, sa jeg inni meg.
Testen viste positiv.
Jeg skyndte meg fort tilbake til mamma.
- Fant du noe lotion eller noe, spurte mamma, mens hun slurpet i seg kaffe latten.
Jeg ristet på hodet.
- Er alt bra Emilia, spurte hun og så spørrende på meg.
- Jeg vil dra til Oskar, sa jeg utålmodig til mamma.
Mamma nikket og betalte for kaffe latten.
Mamma hadde dratt meg med til en annen by som var et godt stykke unna Oskar.
*************************************
- Mamma jeg må tisse, sa jeg.
Mamma kjørte fint til siden og lot meg tisse i grøfta, det var nå bedre enn ingenting.
*************************************
- Mamma jeg må tisse igjen, sa jeg.
Mamma så bare på meg oppgitt og kjørte til siden.
*************************************
- Mamma, mer rakk jeg ikke å si før hun kjørte til siden og lot meg tisse nok en gang.
- Du er vel ikke gravid Emilia, spurte hun meg med en spøkende stemme.
- Nei hvorfor lurer du, spurte jeg, mens jeg prøvde å holde maska,
- Du tisser i et sett og klager på morgenkvalme, neida jeg bare tuller, sier mamma og ler seg skvett i hjel.
Jeg ser ut av vinduet før jeg utbryter, mamma få meg til Oskar så fort som mulig.
Mamma kjørte bare, før jeg visste ordet av det satt jeg ved siden av Oskar ved sykehussengen.
- Emilia jeg kommer kanskje hjem senere i dag, sa Oskar som endelig hadde fått oksygenmasken vekk.
Jeg prøvde å smile for Oskars skyld.
- Jeg er ferdig med behandlingen for nå, neste gang er ikke før om fire uker noe som gir oss litt tid sammen før skolen starter, sa Oskar og var helt i skyene.
- Oskar orker du å gå en tur alene nå, spurte jeg.
Jeg visste Oskar ville si ja, han var alltid en som sa ja og nå stoppet ikke tilstanden hans heller for å gå tur.
Vi gikk en god og lang runde i sykehusparken.
- Oskar husker du den kvelden på stranda når vi, spurte jeg.
- Jeg beklager Emilia det var aldri ment slik, sa Oskar og så på meg med de vakreste grønne øynene på jord.
Oskar skjønte visst ikke en ting.
- Oskar vi venter barn, sa jeg og stoppet opp.
Oskar så på meg. Jeg visste selv ikke om jeg skulle juble eller gråte.
- Er du sikker, spurte Oskar.
- Ja.
- Det kan ikke være mulig, hva skal vi gjøre, spurte Oskar som så ut som han var glad og forvirra samtidig.
Jeg ristet på hodet, jeg vet ikke hva vi skal gjøre, svarte jeg Oskar.
Vi vurderte om vi skulle si noe til foreldrene våre. Vi ble enige om å vente litt, tester kan jo vise feil. Jeg ville bare se om menstrusjonen min kom. Jeg visste jeg skulle få besøk av tante rød om et par dager.

Oskar kom endelig hjem etter behandlingen for denne gang.
- Er det mer kreft i kroppen spurte jeg.
- Nei men jeg får cellegift for å redusere sjansene for tilbakefall, svarte oskar.
Oskar reiste seg og tok fram lommekniven sin og begynte å risse in: Oskar og Emilia for alltid, i det store treet i hagen til Oskar.
Jeg kom til å savne Oskar, hagen, stranda og familien hans når jeg reiste tilbake.

Dagene gikk tante rød banket aldri på. Vi bestemte oss for å si ifra til familiene våre og ba de om å samle seg.
- Vi har noe å fortelle, begynte Oskar rolig.
- Vi venter barn, sa jeg bare for å få det gjort.
Mamma satte tekoppen fort ned på bordet.
- Emilia Steen hva har du gjort, spurte mamma med en sint stemme.
Jeg lukket øyne og ører når mamma kjeftet. Jeg orket det bare ikke nå.
Oskar sine foreldre var stille. De var nok skuffet, men Oskar forklarte situasjonen. De så ut til å skjønne mer enn det mamma gjorde.
- Emilia jeg er glad for at du kom inn i livene våre akkurat når Oskar er på sitt verste, sa Even og smilte til meg.
Jeg visste at selvom det virker som Oskar var en glad gutt når han var i lag med meg, kjente jeg han så godt nå at jeg visste hva behandlingen gjorde med han.
Han ble deprimert, snakket ikke, spiste ikke han orket nesten ikke å leve.
Selvom Oskar føler det er så lite i forhold til det andre må gjennom har alle forskjellige tøffe kamper. Jeg ønsket virkelig at Oskar klarte seg. Viss vi skulle beholde barnet ville jeg at Oskar skulle få oppleve det sammen med meg.
- Emilia jeg ser du grubler på noe hva er det, spurte Oskar som tydeligvis hadde en god dag idag.
- Oskar jeg vil ikke miste deg, jeg elsker deg, sa jeg og kysset han.
- Emilia jeg elsker deg og babyen vår, sa Oskar med en lykkelig stemme.
Vår baby.
Det var vår baby. Min og Oskars. Ingen skulle få ta vår baby i fra oss.
Jeg klarte virkelig ikke å ta abort når Oskar ønsket å la barnet leve. Det virket som Oskar så lysere på livet.
Jeg visste godt at Oskar kunne få tilbakefall når som helst, han kunne bli syk igjen.
Mamma hadde begynt å tenke på å reise hjem.
Den kvelden kom mamma inn til meg på gjesterommet til Oskar og de.
- Emilia jeg er stolt over deg som turte å stå fram med svangerskapet, likevel er jeg skuffet, sa hun.
Jeg svarte ikke med det samme men sa bare at jeg nektet å ta abort.
Mamma gikk etter hvert ned der Lene og Even satt.
Jeg satte meg på sengekanten. Jeg begynte å gå mot vinduskarmen. Jeg så på himmelen. Jeg elsket himmelen her. Oskar var så heldig som kunne se stjernene hver natt. Stjernene skinner så klart og lyser opp i den mørke natten.
Akkurat som jeg håpet på at jeg var Oskars stjerne, og kunne lyse opp den mørke tiden han går gjennom.