Waste the Night ⌲

2 ~ Cola-addiction og en krabbesalat

Fyren betaler og rister på hodet når mannen i kassa spør om han vil ha pose, og tar heller de to bruspakkene under hver sin arm og stabler salatene langs underarmene sine. Han nikker et adjø til oss, før han er ute av teltet.

"Han var jo søt," konkluderer jeg og legger varene våre på båndet.

Max sier seg enig og tar frem kortet sitt. Vi pakker varene inn i en pose, før vi går mot vogna vår igjen. En liten, blond hund kommer løpende mot oss, etterfulgt av en rund, liten mann uten hår på hodet. Han tar seg panisk i pannen i det hunden løper inn i kioskteltet.

På oppslagstavlen som er hengt opp på utsiden av teltet, er det et skilt med bilde av en hund med et rødt kryss over. Vi går videre en liten stund, før begge to stanser og ser på hverandre med oppsperrede øyne.

"Lubert!" sier vi panisk i kor. Vi setter i gang å løpe, og er fremme ved vogna vår på null komma niks.

Max slenger fra seg posen og løper mot bilen. Hun river opp døra, og ser stresset inni alle hjørner.

"Han er ikke her!"

Jeg sjekker inni campingvogna, men ser ingen tegn til noe levende vesen.

Vi setter oss oppgitte ned i gresset, og Max legger hodet i hendene.

"Han løp sikkert ut da vi kom hit, han kan være hvor som helst," sukker hun og fikler med gresset og tenker på hennes egen hund.

Det er ikke bra at han er ute nå, det er jo ikke lov med hunder her på campen en gang. Det var bare så vidt Max sin mor gikk med på det. Eller når jeg tenker meg om så vet hun ikke at han er med. Max sa at en venn av henne skulle passe han de tre ukene hun er borte, noe som på en måte er litt sant.

"Snakker dere om han her?" kommer det fra noen litt bortenfor. Vi kikker opp, og ser min nye venn Michael komme hitover med Lubert i armene. Han kommer fra vogna med alle fargene, og når jeg ser de to sammen, kan jeg ikke skjønne hvordan jeg ikke har koblet dem sammen tidligere. Det fargeglade håret, og den fargeglade vogna.

"Lubeert!" hviner Max da hun ser dem, og reiser seg fort opp og løper mot gutten med det røde håret. Jeg reiser meg opp og går mot dem, som merkelig nok ikke har sagt et ord til hverandre enda.

"Max, dette er Michael," kremter jeg for å starte en samtale. Michael smiler stort i det blikkene deres møter hverandre. Han gir henne den lille hunden, og putter hendene i lommene på de helsvarte skinny jeansene sine.

"Kjenner dere hverandre?" spør Max litt forvirret der hun står med den helbrune hunden i armene.

"Vi har støtt på hverandre før, ja," sier Michael lurt og smiler i min retning. Jeg drar på smilebåndet av måten han sier akkurat det som skjedde på.

Det er stille en stund, hvor vi bare ser på Lubert, som utfører noe som kan minne om grynting, der han ligger i armene til Max og blir klødd på magen.

"Takk for at du tok vare på han. Hvor var han foresten?" spør Max og ser på Michael med et ganske lettet og takknemlig preg over hele seg.

"Han var i vogna mi," forklarer Michael enkelt og trekker på skuldrene før han peker på den fargerike vogna bak han. Max nikker og ser tilbake på den litt rare hunden sin. Lubert er en blandingsrase, og man kan vel si at han er en krysning som har fått alt det fæle.

"Kanskje lurt å ta han inn i vogna før noen ser han?" undrer jeg imens jeg retter på singletten min.

Max nikker likegyldig, snur seg mot vogna og går inn.

Jeg snur meg mot Michael igjen, som napper vekk hundehår fra den rutete flanell-skjorten sin.

"Så det er Max?" spør han, fortsatt oppslukt i hundehårene.