Noveller

Det blå rommet

Det blå rommet

Øyelokkene føltes tunge, det var vanskelig å åpne øynene. Rommet hun var i luktet merkelig, en blanding av kjemikalier og maling. Munnen føltes tørr, det var vanskelig å svelge. Hun klarte å åpne øynene, men det krevde mye å holde dem åpne. Rommet hun var i hadde lyseblå vegger, med et slitt, gammelt tregulv, og det var tomt bortsett fra henne. Hun lå slengt i et hjørne, som en dukke ingen lenger ville leke med. Hun klarte ikke lenger å holde øynene åpne, hun lukket dem, og snart var pusten hennes blitt jevn, hun sov.

    Den sølvfargede bilen kjørte opp på siden av henne, og vinduet rullet ned. I førersetet satt en mann, hun kunne ikke se ham klart, han var som en menneskeformet tåke. En mann til klatret ut av baksetet, han gikk sakte mot henne. Selv når mannen sto rett foran henne kunne hun ikke se ham klart. Han prøvde å si noe, men det ble bare utydelige lyder. En hånd strakk seg etter henne og trakk henne med inn i bilen. Den luktet svakt av røyk, og interiøret var flekkete. Hun ble plassert nede på gulvet, med bind for øynene, bundet på både hender og føtter. Uansett hvor hardt hun prøvde, kunne hun ikke si noe, hennes egen stemme ble bare skurring, som når du mister signalet til radioen, og den bare står der og skurrer. Mennene i forsetet begynte å snakke lavt sammen, hun hørte fortsatt bare utydelige lyder hver gang de pratet.

   Hele turen lå hun der, sammenkrøpet på gulvet i baksetet, uten mulighet til å se, uten mulighet til å snakke, og tauene hun var bundet med gjorde det umulig å røre seg. Hun ønsket desperat å komme seg ut derifra, røyklukten begynte å bli kvalmende. Lyden av bilhjul mot grus tok over, det var lenge siden hun sist hadde hørt den svisjende lyden av en bil som passerte. De var nok langt unna folk nå, det måtte de være. Hun kjente håpet synke, de var langt unna folk, uten mulighet til å få hjelp.

    Det føltes som de hadde kjørt i en evighet da bilen endelig stoppet. Lyden av bildører som smalt igjen, var egentlig en litt behagelig, beroligende lyd, den fortalte at det var en mulighet for at hun fikk komme ut av denne bilen. Bildøren til baksetet ble åpnet, og vinden utenfra blåste over henne. Selv om vinden var kjølig, frøs hun ikke. En av mennene sa noe utydelig igjen. Hun vendte hodet mot der lyden kom fra, men hun kunne fortsatt ikke se annet enn innsiden av stoffet som var bundet foran øynene hennes.

   En hånd grep hardt tak i overarmen hennes og dro henne ut. Selv når hun var ute av bilen, slapp ikke hånda taket, den førte henne bortover, mest sannsynlig mot et hus. Hun pustet inn den friske, kalde høstluften. Det føltes godt ikke å ha den kvalmende lukten av røyk hengende i luften lengre. Luften her ute var renere enn den i byen, det var klart. Hun kunne kjenne håpet synke i brystet igjen, hun mistet sakte, men sikkert troen på at hun noen sinne skulle komme seg ut herifra, hjem.

   Hånda slapp taket, og mannen som hadde holdt henne ropte noe utydelig til den andre mannen. Han kom gående, lyden av et nøkkelknippe tydet på at de nå sto rett foran et hus, foran ytterdøra. Hun kunne høre lyden av en nøkkel vris om i låsen, en av mennene tok tak i henne igjen og førte henne inn. Den andre mannen gikk forbi henne, hånden hans så vidt borti hennes, før han forsvant. Hånda dro henne etter seg, oppfordret henne til å gå fortere. Han førte henne opp en trapp, trinnene knirket svakt. I det de nådde det øverste trinnet hørte hun noen som beveget seg, det var noen i et av rommene til høyre for henne. Mannen dro henne med seg bortover gangen, den føltes lang, endeløs nesten.

   En dør rett foran henne ble åpnet, og mannen slapp henne, før han dyttet henne hardhendt inn. Hun kunne kjenne lukten av kjemikalier sterkere nå. Noe mykt ble presset mot ansiktet hennes. Mannen lo, en merkelig, fjern, men rå og skremmende latter, også den utydelig. Den andre mannen kom inn i rommet, han også med den samme skremmende, rå latteren, og en svak, regelmessig piping begynte i bakgrunnen.

    Øynene hennes slo opp, vekkerklokka på nattbordet hennes ringte. Hun satte seg opp. Var hun hjemme? Det føltes som hennes seng, og veggene var ikke lenger lyseblå, men de vanlige, kremfargede veggene hun kjente så godt. Hun lå på den myke, behagelige og velkjente senga hennes, ikke på et slitt, gammelt tregulv. Drømmen hadde virket så levende, så ekte, virkelig. Drømmen skremte henne, helt fra den sølvgrå bilen hun var blitt dratt inn i, og helt til hun hadde våknet i et blått rom. Det blå rommet hadde også virket så ekte, selv om hun bare hadde fått et glimt av det før hun sovnet igjen og drømte om den sølvgrå bilen og alt som hadde skjedd tidligere. Det kunne da ikke bare ha vært et mareritt? Hadde alt det bare vært en drøm? ‘Tydeligvis’, tenkte hun, før hun sto opp fra senga, klar for en ny dag.

For de som har fulgt med, vet dere sikkert at egentlig skal det være en historie før denne ('Last Memory' på engelsk). Det ble for vanskelig å oversette den, ettersom den er orginalt på engelsk og ikke på norsk. Det samme gjelder engelsk-tentamenen min. Denne historien er midtsemester-tentamenen min i norsk, hvor oppgaven var å skrive en fortelling med tittelen 'Det blå rommet'. Denne har jeg ikke tenkt til å oversette til engelsk helt enda. Jeg vurderer å gjøre denne til prologen til en ny historie som skal hete 'Saving Grace' (haha, ordspill er gøy! Dere vil skjønne den litt ut i historien.) Hva synes dere? Fortjente jeg en 5'er for denne? Det eneste jeg fikk trekk for var avslutningen (at det var en drøm), og at jeg overbrukte kommaer. (hvis jeg gjør denne om til en hel fortelling så blir ikke avslutningen på dette kapittelet så rar i forhold til resten!)