Huset i skogen

Kapittel 8

Jeg våknet av at Susi slikket meg i ansiktet. SUSI!
Hey Susi, når kom du inn? Sa jeg med "dyrestemmen" min.
Hun kom inn nå i morges..., skvatt du? Spurte Ashton når han så at jeg hoppet litt når han kom inn. Han virket glad, hvordan kan han være glad nå?!
Så bra og ja, jeg skvatt. Han gliste og sa at det var meningen, og at han var såå glad for at Susi kom inn. Vi små lo litt, så kom Lilly inn.
Hva ler dere av? Vi sa til henne t det ikke var noe, og spurte hvordan det gikk med henne. Hun sa at det gikk bedre. Så kom Emily.
EMILY! HVORDAN GÅR DET? Ropte Lilly ut med glede og lettelse i stemmen.
Jeg har det bra, men hvem er den lille jenta der borte? Hun i den gule blomster kjolen? Spurte Emily forvirret og redd, ikke si at hun også begynner med det.
Em, det er ingen der, det er bare oss i dette huset. Ashton virket også irritert, ingen av oss orket denne diskusjonen igjen. Det hjalp ikke akkurat med å dempe frykten, det motsatte skjedde faktisk. Vi ble enda reddere.
JO, HUN ER DER! Rett bak dere, hun heter Annabelle. Emily ble bare fjernere og fjernere jo mer hun snakket. Dette orker jeg ikke, jeg takler det ikke.
Hun snakker til meg. Emily må være i en slags transe.
Hva sier hun Emily? Spurte vi i kor.
Hun sier at vi må komme oss ut, fort. Og at vi late som vi ikke vet noe, for da vil vi leve lenger. Og at vi ikke må si til moren hennes at hun sa noe til oss, for da blir hun nødt til å drepe oss.
Skal vi tro på henne? Var det første noen sa etter minutter med stillhet. Det var Ashton.
Har vi noe valg? Spurte jeg med en så rolig stemme som mulig. Jeg tror ikke jeg klarte å være rolig, siden de andre ble reddere når jeg sa det.
Spør henne om hvordan vi skal komme oss ut! Lilly virket ivrig, jeg tror hun vil vekk herfra.
Hun er ikke her lenger, Annabelle måtte gå. Moren hennes ropte på henne. Nå virket Emily helt fin igjen. Vi fortsatte å diskutere om vi kunne stole på Annabelle, hvis hun i det hele tatt fantes, mens vi gikk for å spise frokost.