Flykten

{2} Brutt løfte

Jeg stivner til. Er dette slutten? Kommer jeg til å dø nå? Ofret Zara og Philip seg for ingenting? Jeg kommer så til å bli drept for det når jeg er død. Men likevel er ikke akkurat dette den situasjonen man kommer i rett for man blir drept. For alt jeg ser nå er den nydeligste nattehimmelen jeg noengang har sett. Jeg kan så klart være i trøbbel nå, men alt kan også være en innbilning. 

"Neimen så pratsom du var da. Uansett hva du hadde planer om å si så tolker jeg det som ett ja." svarte han lattermildt, før han fortsatte

"Jeg er Axel, hvem er du?". 

Jeg så på han. Hva var det han ville meg? Kommer han til å drepe meg? Kanskje selge meg? Hvem vet? Jeg kremtet når jeg innså at jeg hadde vandret inn i tankene mine.

"Jeg er Maya." svarte jeg så lavt som overhode mulig.

"Du er verken pratsom eller en som prater i ett hørbart lydnivå du. Vell Maya, hyggelig å møte deg. Jeg tror jeg kan si ganske sikkert at du var utmattet i stad. Jeg tror jeg aldri har hørt en  jente klare å snorke så høyt og likt en gris før", 

"Hv-, jeg snorker da aldeles ikke som en gris!",

"Haha, hva enn som får deg til å sove om natten. Men du skulle fått med deg ansiktsuttrykket ditt, det var ubeskrivelig! Men du vet at det å kollapse midt ute på gaten ikke er det beste sjakktrekket man kan legge? Vet du ikke hvor mange farlige griser det kan være der ute for å ta deg? Flaks at jeg var til stede og kunne beskytte deg." svarte han med et teit flir om munnen hans.

Jeg gryntet til svar, innså at han nettopp brukte griser for å spøke med meg. Han så på meg for han braste ut i latter.

Jeg ignorerte det og spurte han ett spørsmål jeg virkelig trengte svar på før det skjedde noe mer. "Og hvordan vet jeg at du ikke er farlig da?",

 "Du vet ikke det" svarte han kaldt før han setter seg ned ved siden av meg på en halvstor stein. 

Jeg stirret på han. Usikker på hva jeg skulle gjøre. og hva jeg skulle svare. Er han en person jeg kan stole på? Eller burde jeg komme meg unna så fort som overhode mulig. 

"-ten?", jeg våknet brått opp. Jeg så spørrende på han. 

"Jeg gjentar meg selv atter en gang, er du sulten?". Jeg så på han. Jeg hadde ikke spist noe på mange timer, men var han til å stole på? Burde jeg ta sjansen på det bare for å muligens få i meg litt mat? Jeg funderte over hva jeg skulle svare. Men jeg fikk ikke fundert lenge før magen min brølte høyere enn noen gang.

Axel så på meg. Han braste ut i latter, og falt av stenen, som fikk meg til å le. Vi lo en god stund før vi begge kom til fornuften igjen. Han satte seg opp på stenen igjen. Han drog opp sekken, som lå lent mot stenen opp i fanget hans. Sekken var en lysebrun og slitt sekk. Den var ganske simpel, og lik min sekk, bare at jeg hadde den i blå, som nå var en veldig m ørk og skitten blå. Sekken hadde en del småhol og stoffet var revnet noen plasser. Sekken hadde en lomme framme på sekken, og ett stort rom som du lukket igjen med å knute en tråd som var snørt rundt rommet. Til slutt var det en lokk, som var en stoffbit som bare lå oppå resten av sekken.

Han åpnet sekken og romsterte rundt i den. Han kastet ett rød eple mot meg. Eplet hadde mange nyanser av rød og gul, og så ut som det kom til å holde seg i maks to dager til. "Haha, oka han før han kastet ett eple til meg. Jeg så skeptisk på han før jeg så skeptisk ned på eplet. Jeg så opp på han igjen. Jeg reiste meg opp fra bakken og gikk bort til han. Jeg holdt eplet mot munnen hans før jeg sa "Ta en bit".

Han så uforståelig på meg. "Så du stoler ikke på meg nei? godt valg.". Han tok en bit av eplet mitt før han fortsatte "Men jeg hadde aldri forgiftet verdifull mat." Jeg så på han og gikk tilbake til der jeg først satt. 

Jeg tok  en bit av eplet "Hvor vandrer du til på disse veier?" 

"Jeg vandrer til det såkalte England. Hvor vandrer du på disse veier?" svarte han med humor i stemmen.

"Jeg vandrer til det såkalte Norge jeg."

"Norge? Hva i svarteste fiskebolle er Norge? Det høres rart ut. Er det en rett?",

"Haha, nei Norge er ikke en rett med det jeg vet. Men det jeg vet er at Norge er ett land.",

"Oja, jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å få bruk for den informasjonen, men takk likevel. Men du Maya, hva om du heller slår følge med meg til England? Vi er begge helt alene, og vi kan nok være til nytte for hverandre.",

"Nja, jeg vet ikke helt jeg.",

"Jeg gir deg litt tid til å tenke på det, men jeg trenger svar innen soloppgangen"

Alt jeg kunne svare var med hodet mitt. Jeg nikket smått før jeg forståtte å spise på det middels saftige eplet jeg fikk av Axel. Jeg var usikker. Skullle jeg bryte løftet jeg lagde med søsknene mine som jeg ikke vet om er i livet eller ikke? Jeg var usikker, det føltes som jeg ble satt i en fastlåst situasjon. 

Skulle jeg tatt følge med han? Jeg er uansett helt alene. Ingen av slektningene mine i Norge vil ha noe med meg å gjøre, jeg mistenker at deler av grunnen kan være at de anklager meg for mamma sin død. Og da sitter jeg igjen helt alene, mest mulig i ett gatehjørne til jeg dør. Så det kanskje ikke det lureste jeg kan gjøre når jeg har bedre alternativ. Men jeg bryter løftet jeg lagde med Zara og Phillip. Er jeg virkelig villig til å gjøre det for å slippe å bli alene? 

Ja

"Axel, jeg er med."

-The Awesome Pancake