Dukken

Kapittel 2

Fremdeles Sarah POV:
Da jeg våknet den morgenen, var det fremdeles blod på armen min. Men ikke i munnen til Stephanie. Jeg gikk ut på badet for og tørke det bort, da jeg så i speilet. "Men hva i helvete?!!" tenkte jeg. Jeg var ikke meg lenger. Jeg hadde fått knall brune øyne. Hånden min lignet litt mer på plastikk. Nesen min hadde blitt litt mindre. Og håret mitt har fått brune striper. Det første jeg gjorde når jeg oppdaget det, var å sjekke Stephanie. Stephanie hadde fått grønne øyne, en litt mer menneskelig hånd og røde striper i håret! Å nei... Bytter vi kropper? Jeg ropte ned til pappa og sa at jeg ikke følte meg bra. Jeg kunne ikke gå sånn på skolen! Jeg så dokumentar filmer om dukker. Etter en stund, kom pappa opp på rommet mitt. "Hei jenta mi! Hva har skjedd med øynene dine?" Spurte han om. "Jeg bare lånte noen linser av Michele." svarte jeg kjapt. Pappa nikket langsomt. Han gav meg noe. "En ny dukkekjole til Stephanie! Tusen takk!" Sa jeg til pappa, og klemte han. Han gikk ut igjen. Jeg rev av den gamle kjolen på Stephanie, noe som fikk foten hennes til å skjelve. Jeg tok på den nye kjolen. Jeg følte meg plutselig mye lavere, og følte at Stephanie var mye høyere. Men hvorfor var Stephanie helt kliss lik meg? Det er nå det hele begynner..

Nå har det gått en uke, og jeg er enda en dukke. Eller, jeg er Stephanie enda. Stephanie later som om hun er meg. Hun har tydeligvis blitt venn med Michele igjen. Eller hun har blitt venn med Michele i min kropp. Men jeg tror Michele vet at Stephanie er Stephanie. For Michele kaller henne alltid Stephanie når de er alene. Men det som er ganske så rart, er at Stephanie kaller Michele for Serena. Har Michele og Serena også byttet kropper? Uansett. Michele.. Eller Serena... Jg kaller henne hun. Hun hadde alltid med seg Serena dukken. Jeg prøvde alltid og få kontakt med dukken, og se om det var Serena eller Michele. Dukken lagde alltid et surt uttrykk i ansikt og ignorerte meg. Det var garantert Michele. "Psst... Michele? Er det deg? Det var ikke meningen og være så bitchy mot deg... Men Stephanie tvingte meg til å være det! (Selvom det ikke var det) Det var virkelig ikke meningen... Visst det er deg, Michele, så må du snakke med meg! Vi må komme oss tilbake i våre egne kropper før det skjer noe galt!" hvisket jeg til dukken. Det sure ansiktet til dukken forsvant. "Ja... Det er meg Sarah.. Jeg er bare så lei meg og frustrert. Nå tror alle at Serena er meg.. Og at Stephanie er deg. Du vet at dette kan bli et farlig oppdrag for to små dukker." sa hun tilbake. Da slipper jeg og kalle Serena for hun. Stephanie og Serena forlater rommet for og spise middag. Nå skulle me og Michele klekke ut en plan!

\\Takk for at du leste del 2! Dette kapittelet var også skrevet av Annabel. Les gjerne videre når del 3 kommer//