Flammens varme glød lyste opp bakgaten, det var en liten flamme, men likevel kastet den eventrylige skygger over de spraymalte murveggene.
De danset sin sporadiske dans der oppe, i takt med avisene som ble tatt med i en voldsom vals av vinden, helt uvitende om at denne lille ilden som ga dem liv var i ferd med å dø ut.
Med ett ble alt oppslukt av mørket igjen, og ikke lenger ble den trange bakgaten i denne lille byen i dette lille landet lyst opp av varme.
Istedenfor så nå månens og stjernenes kalde hvite lys ned der det kun sekunder tidligere hadde vært gladelig melodi.
Men med ett slo takten opp igjen ved lyden av en tent fyrsikk, og nokk en gang bød skyggene opp til bekymringsløs dans. Men denne gangen var ikke skyggenes dans like rask og varmen virket bare ørlite grann kjørligere.
En mild duft av eddik blir tatt opp av vinden og mellom avisbladene og gatelyktene gled den hurtig, tilbake i bakgaten kveles lyset igjen og i det kalde mørket glimter en spiss metalbit i de blåe lysene fra et utrykningskjøretøy som uler forbi.
Med ett kommer flammen til syne igjen, men den er ikke lenger alene.
Der det tidligere kun hadde vært en enslig ild som spilte en glad liten sang, var det nå et helt orkester som spilte de komposisjoner som får en til å kjenne på ekte frykt.
Eddiklukten blir oppslukt av duftene til brent treverk, smeltende jern og forkullet betong. Ikke lenger er skyggenes dansegulv tre små spraymalte murvegger, nå svinger de seg over hele nattehimmelen og beretter for de der nede historien om en ung gutt som en dag ikke lenger ville vite av verden som vi kjenner den, men var heller på søken etter det vi kaller paradis.
