den underlige piken i tresko

109 5 1
                                    


Det var mørkt ute. Stjernene skinte klart og tydelig på den klare nattehimmelen. En mild bris stryker meg over skinnet.

Jeg står bak en busk og ser på den underlige piken i tresko. Den underlige piken holder en dukke i hånden. Piken er helt blek i ansiktet, og øynene stirrer tomt ut i luft. Jeg ser bort et øyeblikk, og når jeg snur meg tilbake er piken borte. Det er bare dukken som ligger igjen, og det blir plutselig isende kaldt rundt meg. Det viste seg at dette ikke var den siste gangen jeg skulle få se den underlige piken i tresko.

Den andre gangen jeg så den underlige piken i tresko var nok den verste gangen. Jeg var på vei hjem fra jobb, og for å komme meg hjem måtte jeg først igjennom en mørk skog.

Jeg gikk en stund mens ingenting spesielt hendte. Været var mildt og behagelig, så jeg hadde igjen problemer med å gå rundt her for meg selv, men plutselig ble alt mye kaldere. I øyekroken skimtet jeg en hvit skikkelse som jeg gjenkjente som den underlige piken i tresko. Hun kommer farende mot meg. Akkurat da hun krasjer inn i meg faller jeg om, og alt svartner.

Jeg er plutselig en helt annen plass, men det er noe kjent ved den. Plutselig kan jeg se to personer komme gående. Jeg begynner å rope å vifte med hendene, men de bare ignorer meg.

Det er nesten som om jeg ikke er der. Den ene er en gammel lubben mann med grått hår. Person nummer to er ingen ringere enn den underlige piken. De begynner å gå mot en koselig hytte midt ute i skogen, og jeg følger etter. Da de kommer fram rykker mannen døren opp. Piken går inn først, og før den gamle mannen går inn kan jeg se en stor klump i baklomma. Jeg kan ikke se hva det er, men jeg går nysgjerrig inn jeg også.

Hytta er ikke spesielt stor, og den er lite møblert. Rett fram kan jeg se et stort vindu med vinduskarm det er mulig å sitte i, og der sitter den underlige piken. Hun sitter og ser drømmende ut vinduet. Det neste som skjer er at mannen går mot henne. Han stikker hånda ned i baklomma og trekker fram en lommekniv. Han holder hånden hevet mot brystet til den stakkars piken. Plutselig blir det mørkt, og jeg hører et skrik. Jeg var kommet tilbake til den skogen jeg kjente. Jeg reiste meg opp, og skjønte plutselig alt. Piken var et gjenferd ...

Piken sto foran meg, og munnen hennes åpnet seg, og hvit røyk kom sigene ut. Røyken dannet forskjellige ord som jeg så vit klarte å lese. Alt jeg skjønte var: ikke fortell. Nå ble jeg redd. Jeg begynte å løpe til tross for hvor redd jeg var kikket jeg meg tilbake, og da jeg så var at den underlige pike forsvant inni en gammel forlatt hytte, og der ble hun. Jeg løp og løp, og stoppet ikke før jeg var kommet hjem, og inn i den varme stua mi. Kjæresten min Ben møtte meg i døra med et bekymret uttrykk. Han må ha sett hvor mye jeg løp fra kjøkken vinduet. Jeg kastet meg i armene hans, og begynte og fortelle om den underlige piken i tresko.

I motsetning til meg var han helt rolig når jeg begynte, og forklare. Han hadde kommet med små kommentarer helt til jeg hadde begynt å fortelle om hvordan den gamle mannen hadde drept piken. Da ble han helt stille. Jeg så opp på ham, og så at øynene hans hadde rullet bakover i hode. Redselen grep tak i meg som en stor knyttneve da jeg skjønte at det var for sent. IKKE FORTELL ...

piken i tresko (novelle)Where stories live. Discover now