Ikke slipp meg

Se på han, han er så stygg. Han har masse kviser i ansiktet, og akne arr som aldri vil forsvinne. Håret hans er ikke fluffy og brunt, det er derimot kort med en lys nøttefarge. Øynene hans er brune og kjedelige. De er ikke blå, slik som den åpne sommerhimmelen er. Magen hans er ikke definert med muskler. Armene hans er spinkle, og lange. Sinnet vokser inni meg, og jeg får bare lyst til å rope så høyt jeg kan. Sukket mitt fyller hele rommet, og en tåre triller ned fra det rosa kinnet mitt. Jeg tørker den raskt vekk. "Gutter gråter ikke" sier jeg strengt til meg selv, og blir stående og stirre på speilbildet mitt.

Sola skinner, og vinden suser i nakken. Sommerferien har tatt slutt, og skolestart er allerede her. Jeg kan høre klokka ringe fra lang avstand. SHIT! Jeg begynner å løpe så raskt jeg kan. Beina mine surrer seg sammen som øreproppene jeg har i jakke lommen min, og synet mitt blir svart og jeg treffer den harde asfalten med et smell. Jeg kjenner munnen min fylles med en sterk metallsmak, og asfalten under meg blir våt fra bloddråpene. Jeg reiser meg raskt, og vipper hodet bak så det skal slutte å blø. Det er så typisk at dette skjer med meg. Jeg begynner å små jogge til skolen, og rett inn på toalettet. Jeg strekker meg etter et papir, og holder det under vasken i noen sekunder før jeg gjør et forsøk i å tørke vekk det størknede blodet. Nesen min er øm og har nesten doblet i størrelse. Fy faen så vondt det gjør.

Jeg har blikket festet i gulvet mens jeg går mot klasserommet. Jeg tar opp mobilen for å se hva klokka er. 08:52. Fakk. Jeg lar mobilen gli ned i lomma igjen, og tar tak i klasseromsdøra som det står 10E på. Alle vender blikket sitt mot meg. Jeg kjenner nakkehårene reise seg, og jeg får en varm ubehagelig følelse gjennom hele kroppen. Jeg ser bort på Oskar. Han er alltid så perfekt. Sandra, kontaktlæreren min vender seg mot meg. "Hei, Aksel." sier hun blid. Takk gud for at hun ikke er sur. "Beklager for at jeg er sen." sier jeg lavt og mumlete, noe jeg angrer på. "Hm? Hva sa du?" sier hun og tar et skritt nærmere. Jeg kremter lavt. "Beklager at jeg er sen." sier jeg litt tydeligere. "Det går greit, bare sett deg du." Sier hun muntert, og peker på pulten ved siden av Isak. Ansiktsuttrykket mitt viser tydelig at jeg er misfornøyd. Isak er et sånn problembarn som ingen vil ha noe med å gjøre. Jeg setter meg vedsiden av han, og låser blikket på klokka. "Halla Reka." Hvisker han, og lar en latter gli med. Jeg prøver å ignorere han, men alt jeg vil er bare å skrike han opp i ansiktet. Isak har kalt meg Reka helt siden jeg begynte på ungdomsskolen, og bare fordi at jeg ikke har kommet like langt i puberteten som de andre.

Klokken tikker, og timen føles uendelig lang. Det hyler i ørene mine, endelig er det friminutt. Hele klasserommet fylles med bråk, men etter hvert beveger bråket seg ut mot gangen. Jeg reiser meg opp, og oppdager at Isak og gjengen fortsatt er her. Jeg ser bort på Oskar som står bakerst. Han er den høyeste i klassen, så jeg ser han godt. Han biter seg i leppa, og ser på meg. Isak bryter stillheten. "Hva har skjedd med nesa de? Den er større enn kølla di." Alle begynner å le, til og med Oskar. Jeg liker å tro at han er den snille, helten liksom. "Drit i." mumler jeg. "Hva sa du?" gliser Isak. Plis bare gå, Jeg orker ikke. "ingenting, bare glem det." Sier jeg tydelig og fester blikket på han. Isak stiller seg i ansiktet mitt. Han er minst et hode høyere enn meg. Akkurat idet han skal til å si noe, åpnes klasseroms døra. Det er Sandra. Takk gud, jeg er reddet. "Hva gjør dere gutter?" Spør hun muntert. "ingenting, vi skulle akkurat til å gå" Sier Oskar, og drar med seg gjengen ut. Jeg puster lettet ut og ser på Sandra. Hun legger handa si på skuldra mi. "Går det bra?" Spør hun med en rolig og behagelig stemme. Jeg nikker og ser ned i gulvet. "Okey, jeg skal la deg være i fred." Sier hun og går ut. FAKK, FAKK, FAKK. Det koker inni meg. Jeg river med meg en blyantspisser, og går raskt mot toalettet.

Stripe etter stripe etter stripe. Hånden min gløder rødt. Det svir så godt, og jeg får en god følelse i hele kroppen. En beroligende følelse. Jeg ruller ut ett parr meter med dopapir, og surrer det rundt handa mi. Det slutter å blø til slutt, og jeg drar ned genser ermet. Jeg låser døra opp så stille som jeg greier, og går ut for å sette meg i trappen. Idet jeg tar opp mobilen, lyser den opp med en varsling. Det er en felles melding fra Isak. Jeg trykker inn på den, og det er bildet av en liten reke med tekst. "POV: Aksel." Det føles som om noen har stukket en kniv i ryggen min. Jeg reiser meg raskt opp og går målrettet mot kantina. "HVOR ER ISAK!?" Brøler jeg. "wow, wow, wow, slapp av du da." Sier Isak mens han går mot meg. "hva faen er problemet ditt?" Sier jeg rasende. Det føles som om alt blodet mitt koker innvendig. Isak ser sjokkert ut på meg. "kan du ikke ta en joke eller?" Sier han og ler. Det koker over for meg. Jeg knytter neven og slår til han. Det føltes så bra. Jeg kan se øynene til Isak fylles med raseri, og jeg vet at det som kommer nå kommer til å være mye verre.

Gulvet føles kaldt mot kroppen min. Sparkene gjør ikke vondt lengre, det føles nesten bra. Synet mitt er uklart, men jeg kan se massen samle seg rundt oss. Jeg kan se Oskar, han ser bare på meg. Hvorfor gjør han ingenting? Ropene og jublene forsvinner totalt når lærerne presser seg gjennom sirkelen med oppjagede ungdommer. Det piper i ørene mine. Sparkingen stopper, og en av lærerne prøver og å få kontakt med meg. "Går det bra Aksel?" Sier Sandra. "Det går fint." Sier jeg tonedøvt. Det går egentlig ikke bra, men hun kan ikke hjelpe meg uansett. Så hva er poenget? "La oss få deg til helsesøster." Sier hun og hjelper meg opp på beina. "Nei takk, jeg klarer meg." Sier jeg og ser på henne med et dødt blikk. Før hun får sakt noe mer forlater jeg bygningen, og begynner å løpe. Alle kroppsdelen mine verker. Jeg vet ikke hvor jeg skal, eller hva jeg skal. Men en ting vet jeg, og det er at jeg ikke klarer dette lengre.

Solen har begynt å bevege seg bak de hvite fjelltoppene, og kulda vokser i lufta. Jeg ser på mobilen min som lyser opp med varslinger fra mamma. Jeg orker ikke telle de, men det må være minst 30. Tåre etter tåre triller ned fra det det ømme ansiktet mitt. Jeg reiser meg opp på kanten til betong broa, og kjenner en frysning vokse oppover ryggen. Alt jeg kan høre er vinden som hvisker mellom trærne. Alt er så fredelig. Kan jeg virkelig forlate mamma på denne måten? Jeg snur meg med ryggen til kanten og lukker øynene. Beina mine flytter seg sakte mot kanten, og til slutt tråkker jeg utenfor. Suget i magen gir meg en god følelse. Nå vet jeg at alt kommer til å bli bra.

Jeg kjenner musklene i armen min stramme seg, og et fast og klamt grep fester seg i hånden min. Plutselig føler jeg meg veldig heldig. Nesten som om jeg er offeret som er reddet av helten. Jeg ser opp, og ser et velkjent ansikt. "Ikke slipp meg" Sier jeg med øynene fulle av tårer. Jeg kjenner grepet bli svakere, og frykten vokser inni meg. Dør jeg nå? Er dette slutten?