min egen vei.

introvert.

Grunnen til at dette var et så magisk sted, var alle menneskene og dyrene. Jeg likte å se andre sitte ved siden av dem de er glade i å smile, mens de har hunden sin i et bånd ved siden av. For å være en ganske så liten by, er parken ganske så stor. Jeg satt meg ned mitt i parken, samla beina og så gjennom lensa. Jeg pekte mot en liten hund som lå i gresset med tunga ut og pusta tungt. Jeg klikka forsiktig ned på knappen som fikk eierens oppmerksomhet. Hun hørte klikket. Blikket hennes stakk i min retning, som fikk meg kjapt opp på beina. Hun tok båndet til hunden sin, mens hun gikk mot meg i et ganske kjapt tempo. "Ey!" ropte hun. Det var en litt eldre dame. Jeg stivnet på stedet, og hele øyeblikket gikk i slow motion. Beinene mine var plantet til bakken. Jeg tok kamera og gjemte det bak ryggen min rett før hun sto oppi ansiktet mitt. Ansiktet hennes var en blanding av sinne, forvirring og nysgjerrighet. Jeg forventet at hun skulle kjefte meg i hjel når hun kom frem til meg, men det gjorde hun ikke. Hun bare sto og så meg opp og ned. Jeg begynte å stamme av en merkverdig grunn. "E-eh jeg beklager så mye." kom ut av meg. Hun sa ingenting. Bare hadde et forvirret utrykk, med bryna krøllet inn mot hverandre. "Jeg liker hunden din." sa jeg og smilte skeivt. Hun smilte smått tilbake. 

Uten å si noe mer, tok jeg kamera i baggen og skulle til å dra videre før hun stoppet meg. "Ehm..Jeg kan vel ikke få se på bilde?" Bildene mine er vanligvis ekstremt private, jeg har ikke vist det til noen unntatt et par til bestemor. Men siden jeg følte jeg skyldte henne det, dro opp kamera igjen og viste det frem. Hun så intenst og lenge på bilde. "Wow." Kom det fra henne. Hun fortsatte å bla uten mitt samtykke. "Disse er virkelig bra." smilte hun opp mot meg. Nervøs som jeg var klødde jeg meg hardt i hodet og smilte smått tilbake. Jeg rakk frem hånda for å ta tilbake kamera mitt for å signalisere at jeg ville gå. "Fortsett sånn." sa hun kjapt for hun plystra lavt for å få med hunden sin. For en merkelig opplevelse. Jeg la kamera mitt tilbake i baggen, og tuslet videre inn mot byen. 

Kanskje jeg kan handle litt for meg og pappa i dag. Det var alltid den faste matbutikken vi gikk til. Samme mannen som alltid var der. Han hadde visst jobba der i 30 år sammen med kona si som dessverre har gått bort. Da jeg gikk inn ringte det i en liten bjelle som fikk oppmerksomheten hans. "God dag, Ronja. Så godt å se deg." sa han i det han satt fra seg en kasse som så fryktelig tung ut. "God dag, Tom." smilte jeg stort tilbake. Jeg gikk inn og begynte å tenke på hva jeg kunne få for noen tiere. Kanskje noen poteter og grønnsaker. Jeg ruslet bort til grønnsaks avdelingen og plukket med meg 3 poteter og 3 gulrøtter. Det hadde vært koselig å ha en fin middag med pappa igjen. Jeg kan faktisk ikke huske sist vi spiste et godt måltid sammen. Jeg tok med meg maten, og gikk bort til kassa for å betale. "Blir det middag med far i dag?" Tom småprata som vanlig. Jeg hatet småprat. Unødvendig spør du meg. "Forhåpentligvis." sa jeg mens jeg holdt blikket nedover. Jeg følte øynene hans stakk mot meg, selv om jeg ikke så det selv. Han var en hyggelig fyr, bare veldig ensom. "38kr blir det, Ronja." Jeg dro opp myntene mine og jeg hadde heldigvis akkurat nok. Uten å prøve å holde en lengre samtale, dro jeg med meg tingene mine og gikk uten å si et ord. "Håper det smaker!" ropte han mens jeg slang døra bak meg. Jeg prøvde absolutt ikke være et motbydelig menneske. Det er bare noen dager at jeg liker å være fortapt i mine egne tanker og ord. Og det er alltid noen som avbryter.

___

<3<3<3