"PIIIIP PIIIIP PIIIIP" Det var den dumme vekkeklokka som ringte igjen. Jeg bare hater å stå opp tidelig. Jeg dro meg selv opp av senga og gikk rett inn på badet. "WOW!! Her er det mye man må gjøre ja!" sa jeg når jeg så meg selv i speilet. Jeg kledde på meg.
Sminka meg lett, jeg er ikke helt den typen som har sykt mye sminke. Liker den naturlige looken bedre. Fiksa håret, pussa tenna og gikk ned på kjøkkenet. "God morgen vennen" sa mamma og smilte. Ho så ganske så trøtt ut der hun satt med kaffekoppen.
"God morgen mamma" sa jeg og prøde å få fram et smil. Men jeg var for trøtt. Tok meg noe og spise og når jeg akkurat hadde tatt en bit av brødskiven min hørte jeg "HEEEEYYY!!" Det var Claire. Bestevennina mi. Vi har vært venner siden vi var 6, og nå er vi 15.
Hun er nesten aldri trøtt føles det ut som. Jeg døttet i meg brødskiva mi og løp bort til hun, der hun sto i gangen. "Heiii!" sa jeg og ga henne en klem. Så tok jeg på meg skoene mine og gikk ut. Det var egentlig litt kaldt ute, så jeg skulle nok tatt på meg noen varmere sko men..det for holde i dag.
Når vi kom på skolen så var det mange som så på meg med et rart blikk. "Hvorfor ser alle så rart på meg? Er det klærne? Skoene? ånei, det er skoene.. ikkesant?!" hvisket jeg til Claire, eller Clinks som jeg også kaller henne. "Nei, slapp av. Du ser fantastisk ut. Det er ingenting" sa hun.
Jeg gikk til skapet mitt og hentet bøkene til timen. I alle timene hadde alle stirret rart på meg. Hva var så galt? Jeg hadde jo bare vært hjemme og litt ute. Så etter noen timer var det lunsj. Jeg gikk bort til bordet der Clinks satt. Hun så ganske nervøs ut. "Hva er det?" spurte jeg litt nervøst. "H-har du lest i avisen i dag?" sa hun veldig nervøst til meg, som om jeg var farlig eller noe.
"Nei, hvordan det?" hun viste meg avisa. Der stod det 'Mann i 40 årene døde i natt i kamp i afghaninsan' det var også et bilde av mannen der.. "Pappa, e-er..?" Jeg turte nesten ikke å si ordet. "D... død?" Altså pappaen min, Dave, har jobbet i forsvaret. Og nå i Afghanistan. Han reiste for over ett år siden og jeg har fått noen brev om hvor my han savnet meg osv og at han lovet å komme hjem snart.
Jeg hadde gledet meg veldig til det... og nå... kom han aldri tilbake. "Jeg er så lei meg *DN*" sa Claire trøstende. Jeg gråt så mye, jeg kunne ikke kontrollere det. Jeg var knust. Jeg fikk lov til å dra hjem tidligere i dag. Når jeg kom hjem satt mamma i sofaen og gråt. Jeg hadde aldri sett henne gråte så mye. "Han er borte *DN*, foralltid" Gråt hun. Jeg ga henne en klem.
Vi gråt sammen. Ingen av oss greide å stoppe det. Sånn var hele uken. Trist. Men neste uken ble alt litt bedre igjen. Jeg våknet og gjorde det samme som alltid, kom meg på skolen med Clinks og gjorde det samme. Når jeg kom hjem den Mandagen der, stod mamma på kjøkkenet med et brev i hånda. Hun smilte. Smilte nesten litt for mye. "*DN* VET DU HVA?!" skrek hun til meg. Kjempe glad. "Nei?" sa jeg. "VI SKAL FLYTTE TIL LOS ANGELEEEEEES!" Skrek hun så høyt så jeg tror hele nabolaget kunne høre det. "Hva?!"
