Onsdag, 15.09.2021
Heisann,
Det er ikke slik at folk ignorerer meg. I pausen finner jeg nesten alltid noen å snakke med. Men det er ikke lett å finne en venn.
Det er litt som folk er ikke veldig interessert i meg. Jeg må begynne å snakke med dem, ellers sitter jeg alene. Ingen spør meg om Tyskland eller om hvordan jeg har det i Norge eller om klærne mine eller hva som helst. Det er alltid meg som finner noe å snakke om.
Heldigvis er jeg ikke sjenert og synes at jeg kan nytte det som en mulighet til å bli kjent med alle i stedet for å ha en bestevenn og aldri snakke med noen annet.
"Fin skjorte." er hva jeg bestemte meg å si til Janne igår kveld, da jeg ikke kunne sove. Det spilte ingen rolle om skjorten hans faktisk var fin. For å være ærlig var det ikke særlig fin men jeg trengte noe å snakke om. Han bare smilte mot meg. Og jeg var ikke sikkert på om det var et takk-smil eller et hun-er-så-rart-smil. Likevel smilte jeg tilbake. Og det tok ikke langt tid til han sa noe også.
"Arbeider faren din på Henson industries?" Og da var jeg så skjokket at jeg bare klarte å nikke. De blå øyne hans så rett inn i mine. "Moren min og'"
"Da treffes vi kanskje på julfest eller noe sånn."
Han smilte. "Kanskje. Men vi ser jo hverandre hver dag."
"True."
Hvorfor kunne jeg ikke bare snakke på engelsk? Det er jo mye lettere og alle forstår. Men også litt rar...
Med vennlig hilsen
Ella
YOU ARE READING
med vennlig hilsen, Ella
Teen FictionHer deler Ella litt om dagen sin. Hver dag. Hun er 15 og begynner på en ny skole med mange nye gutter som hun dør for å imponere. Hun flyttet til Norge fra Hamburg og norsken hennes er ikke særlig bra. Oppdraget er å lære norsk så raskt som mulig fo...
