Ketil er streit (2021)

01 Ketil er streit

Ketil er streit. Han har alltid vært sikker på sin egen legning, og det er noe han har tenkt til å fortsette med. Det er ikke bare en personlig status, men en livsstil. Han har mistet telling på alle gangene vennegjengen har kalt ham en fuckboy (noe han fortsatt mener er en overdrivelse), men i følge Nadine er dette direkte knyttet opp til hans streithet. Ketil har aldri skjønt det, om han skal være ærlig.

Det viktigste er at han er streit, selvsagt.

Det er en vakker tirsdag morgen, og Ketil våkner til en dundrende hodepine. Dette er i teorien bare vel og bra, for tilstanden til hybelen hans røper at gårsdagens fest var en fulltreffer. Ikke for å skryte, men Ketil arrangerer alltid de beste festene. Det er alltid masse folk, alltid masse alkohol, og alltid god stemning. Ketil myser med øynene, tar seg til hodet, og stønner idet fyllesjuken vasker over ham for fullt. Hybelen ser helt bomba ut, han har en partner i senga, og Ketil vet han kommer til å bruke resten av dagen på å rydde.

Han sukker tungt og tar et godt tak i madrassen. Stålsetter seg, mens han vurderer om han er for kvalm til å stå opp. Mest sannsynlig kommer han til å bli liggende og se på Netflix resten av dagen. Han setter seg opp i senga, og snur seg endelig for å spare et blikk til sin sengevenn. Det er rart, for han kan egentlig ikke huske å ha gått til sengs med noen. Han må virkelig ha vært helt bo-

Nei.

Nei, nei, nei.

Han fryser på stedet idet han innser at hans partner slettes ikke er av kvinnelig kaliber. Han sitter sjokkskadd i flere sekunder og vurderer det blonde reiret av hår og de brede skuldrene. Ryggen er snudd mot ham, og han snorker lavt. Et lite stjernedryss av fregner strekker seg over skuldrene.

Faen i helvete.

Ketil tenker ikke. Han spretter opp, løper inn på badet, og låser døra i et forsøk på å barrikadere seg. Han er klam og svett, og panikken ringer i ørene. Det hjelper ikke at hodet verker og at kvalmen prøver å kvele ham. Hjertet hamrer mens han prøver å komme på hvordan han havnet i denne situasjonen.

Det er sikkert bare en misforståelse, tenker han febrilsk. Ketil er jo streit. Kanskje det bare er en kompis som sovna i senga hans. Dette har skjedd flere ganger før (minus den skjorteløse delen) og det er fullt forståelig - Ketil har tross alt de feteste festene. Han skotter bort på vaskemaskina, og ser at det ligger en tørr, hvit skjorte der. Den er finere enn alle klærne han eier til sammen. Han går bort og lukter på den. Epleduft, etter tøymykneren hans. Hvorfor i helvete klarer ikke Ketil å huske hva som skjedde i går? Kvelden har etterlatt et sort hull i hukommelsen hans.

Men han er naken, da. Klam og svett og ekkel, men naken. Om det er bevismateriale eller av ren skamløshet er vanskelig å gjette. Han skvetter idet han hører romstering ute fra kjøkkenet. Flott, fyren er våken. Kanskje han endelig kan få litt klarhet i denne lettere kleine situasjonen. Han hiver på seg en skjorte og en bokser fra skittentøyskurven, tar et dypt åndedrag, og åpner forsiktig døra til badet.

Synet som møter ham får ham til å stoppe opp. Der, ved kjøkkenbenken, står den ukjente mannen. Ketil visste at han var blond, men ikke at fyren var så jævlig høy, og så attraktiv (fra et objektivt perspektiv, selvfølgelig. Ketil er jo streit.) Ved nærmere ettertanke ser det ut som om han kommer rett ut av en norsk eplejuice-reklame. Han har tatt fram den flaue meme-koppen Ketil fikk av Nadine i julegave for et par år siden, og står kun iført en sort bokser og en dongeribukse han driver og drar på seg. Ketil prøver å ikke stirre på stien av mørkeblondt hår som forsvinner under buksekanten, eller de store hendene som jobber med smekken (les: de helt vanlige hendene. Ketil er streit.)

Den fremmede legger merke til Ketil, som fortsatt har hånda på dørhåndtaket og den ene foten innenfor doen. Han smiler, sier "god morgen" og trekker fram en kopp til Ketil. Den har fargerike dachshunder på seg. Ketil mistenker at de håner ham. Det er rent instinkt og muskelminne som får ham til å gå bort til kjøkkenbenken, for kroppen har blitt til gelé. Han tar skjelvende imot koppen med middelmådig pulverkaffe. Eplemannen ser enda kjekkere ut på nært hold, fregner og smilehull i behold. Ketil er for tørr i munnen til å si noe. Han er ganske sikker på at han er streit.

Eplemannen spør om han har sovet godt. Han har absurd nok en matchende Hardanger-dialekt. Ketil skriker på innsiden. Han tror han smiler. Fyren ser på klokka, trekker på skuldrene, og trasker bort for å fiske fram sine egne klær. De ligger spredt litt rundt omkring i hybelen, og han er også innom badet for å hente den rene skjorta si. Han må bøye seg ned for å plukke opp sokkene sine, og Ketil prøver veldig hardt å ikke stirre på rumpa hans. Han begynner å tvile på at han er streit.

Etter å ha funnet alle sine eiendeler noterer Eplemannen nummeret sitt på en lapp, sammen med et lite hjerte, og etterlater det på kjøkkenbenken. Han kysser Ketil på kinnet (som lurer på hva i helvete det er som foregår) og sier at han må på jobb. Han eier en stresskoffert. Han lukker stille døra bak seg.

Ketil er ikke streit lenger.