Cora

Kapittel 1, part 3

Da jeg våknet hadde smerten i bakhodet mitt blitt redusert til en svak dunking. Jeg gryntet og reiste meg opp. Et øyeblikk var jeg ganske svimmel, men det ga seg straks. Jeg sjekket klokken - 18.04. Shit. Barnehagen til Rory lå ca. 300 meter unna skolen min, så jeg jogget bort. Utenfor inngangsdøra satt det en liten, frossen figur. Rory satt inntil veggen med den tynne jakken sin pakket rundt seg. Barnehagen stengte for en halvtime siden. "Fuck," mumlet jeg. Hvem lot en 5 år gammel jente bli sittende utenfor om vinteren, uten å i det hele tatt vite om noen kom for å hente henne? Jeg dro av meg jakka og løp de siste skrittene. Rory så søvnig opp da hun hørte meg, med store blå øyne og nesten lilla lepper. "Rory, I'm - I'm so sorry. This wasn't supposed to happen! Are you okay? That's a stupid question. Here," Jeg pakket jakken min rundt henne og tok av skjerfet mitt for så å plassere det rundt nakken hennes. "I'm okay." Jeg løftet henne opp. "Do we have to go home?" Ordene hennes gjorde meg stiv. "Rory.. Where else can we go?" Hun så opp på meg med tårevåte øyne. "Grandma..?" Jeg lo en kort latter. "She lives hours away from here, kitten. I'll make sure mom won't bother you tonight, alright?" Rory nikket tappert. Jeg tørket vekk tåren som trillet nedover kinnet hennes og løftet henne over på ryggen min.

Vi bodde noen kilometer fra skolen, men i kulden føltes det ut som flere mil. Jeg følte Rory skjelve på ryggen min og satt henne ned på bakken. "You should walk, get a little bit warmer." Sa jeg, selv om det pinte meg. Alt jeg ville var å bære henne hjem, pakke henne inn i dyner og lage kakao til henne, men hvis hun ikke beveget seg nå var jeg redd hun kom til å bli syk. Det ble hun kanskje uansett. Dette slo meg og jeg bøyde meg ned for å plukke henne opp igjen, men en bølge av kvalme slo over meg. "Wait here," gispet jeg og løp til grøften og spydde. Jeg holdt meg for magen og pustet raskt. Det føltes som om uansett hvor mye luft jeg trakk inn kunne jeg ikke puste og dette stresset meg ut så mye at jeg nesten besvimte av oksygenmangel. For en taper jeg er, tenkte jeg. Jeg hadde en lillesøster som nesten frøs ihjel og der sto jeg og syntes synd på meg selv. Jeg prøvde å roe meg ned, og på tredje forsøk klarte jeg det. Med skjelvende skritt gikk jeg tilbake til Rory og smilte så stort jeg kunne. Hun så forskrekket på meg. "I'm sorry kitten, I think I ate some bad food today." Løy jeg. "Lucas, you're bleeding?" Jeg fulgte blikket hennes og hånden min skjøt til der jeg hadde truffet veggen tidligere. Det var vått. Jeg ble svimmel da en skarp smerte skjøt gjennom hodet mitt, men skjønte straks at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det nå. "It's just ketchup," smilte jeg forsikrende. Jeg prøvde å virke rolig, men det dunket og pep helt jævlig i hodet mitt så jeg vet ikke helt om det funka. Rory rynket brynene. "Why do you have ketchup in your hair?" Uh-oh. "I slipped and fell in a poodle of it." Sa jeg og så på henne med et skjevt glis i håp om at hun ikke ville gjennomskue løgnen. Til min overraskelse smilte hun. Jeg slapp et lettelsens sukk - i det minste kom det noe godt ut av dette.

Da vi endelig kom hjem var ikke Karen der. Heldigvis. Karen var moren til Rory, men stemoren min. Moren min stakk da jeg var liten så jeg husket henne nesten ikke, og faren min giftet seg med Karen noen år senere. Karen var en ragende alkoholiker og pillemisbruker, men hvilke store kunstnere var ikke det? For en kunstner var hun. Hun var en sjarmerende ung kvinne som trengte husly for å kunne gjøre det hun elsket - male og spille gitar. Dette var hvor Frank, faren min, kom inn i bildet. Glad i det vakre var han mer enn villig til å gifte seg med henne, all romanse utelukket. Han så på det som en rettferdig avtale - Karen fikk mat og tak, som var alt hun trengte, og Frank fikk enda en skjønn gjenstand i samlingen sin. Etterhvert som de ble kjent med hverandre ble de forelsket, til tross for de 15 årene som skilte dem. Dette førte til Rory. Tre lykkelige år fulgte, fulle av Karens hypnotiserende malerier og livlige sanger, samt Franks glade vesen og rene livsglede. Det var de tre beste årene i mitt liv. Men som verden liker å påpeke må alt ha en balanse, og vår tilstedeværelse var så full av kjærlighet at skjebnens pinne nesten vippet over. Et kraftig rykk måtte til for å bringe den tilbake i likevekt. Og et kraftig rykk fikk vi.

"Karen, where's dad?" Spurte jeg. Hun så bort fra vinduet og støttet hodet i hendene sine mens hun så på meg med et varmt smil. Det korte, svarte håret hennes var trukket tilbake i en stram hestehale, men store tjafser hadde for lengst bestemt seg for heller å stå rett opp og ut. Gylden hud og sjokoladebrune øyne strålte mot meg og en stemme myk som fløyel svarte at han sikkert kom hjem snart. Det måtte han, ikke sant? Hvis Karen sa det måtte det være sant, tenkte jeg. Plutselig ringte telefonen og Karen svarte. "Hello?" Jeg rettet oppmerksomheten min tilbake til tegningen jeg tegnet, farget solen gul og gresset grønt. Jeg hadde nettopp fått en ny, blå fargestift med en så glimrende nyanse at alle tegningene mine inneholdt hav og himler, diamanter og blåbær. Jeg skulle akkurat til å fylle ut vingene til en blå sommerfugl da et svakt dunk fikk meg til å se opp. Karen hadde mistet telefonen. I et øyeblikk hang armene hennes slapt ned, men så føk hendene hennes opp til håret og hun dro i det med alt hun hadde og begynte å skrike. Det var et hjersteskjærende hyl fullt av knuste drømmer og tapt håp. Jeg hoppet bakover i stolen, hva var det som skjedde? Tårer trillet ukontrollerbart nedover kinnene hennes og hun sank sammen ned på bakken. Mens hun rugget fram og tilbake slapp hun ut jamrende lyder og klamret hendene fast i ansiktet sitt. Jeg løp bort til henne og prøvde å dra hendene hennes vekk, men hun dyttet meg unna. "Let me be!" Jeg rygget bakover. "Let me be, let me be, let me be.." Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men så kom en 3 år gammel Rory inn og jeg ville ikke at hun skulle se Karen slik hun var, så jeg løftet henne opp og løp ut. Hele natten gjentok Karen det samme, noen ganger mumlet hun, andre ganger skrek hun. "He's dead, oh but he can't be, he's dead, he's dead.."

Jeg visste det ikke da, men Karen hadde strevd med bipolar lidelse hele livet sitt. En av de fantastiske tingene med faren min var at han leste Karen som en åpen bok - han visste hvilke knapper han ikke skulle trykke, hvilke historier som skulle bli latt urørt og hva som ble for mye for henne. Han visste at hun hadde et nullpunkt, og han visste hvordan han skulle få henne dit. Hvis hun ble utrolig hyper og glad roet han henne ned, og om hun ble forferdelig deprimert og trist stabiliserte han henne. Før Karen møtte Frank var det alkohol og piller som var hennes ridder i skinnende rustning, og etter hans død ble de det igjen.