Carry On

Kapittel 41; Profesjonell

TAYLOR

Det har ikke endret seg mye. Av en eller annen grunn forventet jeg at alt ville være annerledes nå som så mye har skjedd i mellomtiden. Det henger fremdeles instrumenter på veggene, og et trommesett står i venstre hjørne, der Ashton og de andre spilte for ikke så lenge siden. Jeg vandrer stille frem til rommet i motsatt ende, og oppdager at tingene til Ashton fremdeles ligger spredt utover gulvet. Sangtekster, trommestikker og en hel del plektere ligger henslengt og tilfeldig over hele stedet, som om han kunne ha vært her i går.

Kanskje han var det. En del av meg håper det - at han ikke stenger ute Calum, Michael og Luke på grunn av meg, og at de fremdeles har bandøvelser på dette rommet.

Jeg plukker opp et ark fra gulvet og skumleser teksten. Den slurvete, utydelige håndskriften er åpenbart Ashtons - den gutten klarer ikke holde blyanten skikkelig en gang. Jeg oppdager at den er bra. Den er så ufattelig bra, og det irriterer meg at jeg ikke klarer å mislike den. Han er flink. Hvorfor må han være så flink til alt mulig?

Jeg plukker opp en ny. Håndskriften endrer seg, så jeg antar han ikke skrev den alene. Jeg vet ikke hvor Luke fikk det fra at noen av disse sangene liksom handler om meg. Ærlig talt, jeg er ikke akkurat sangmateriale. Jeg fortsetter å skumlese sangtekster, uvitende hva jeg egentlig leter etter. Et bevis? At han har skrevet DENNE SANGEN HANDLER OM TAYLOR med store bokstaver på en av dem?

Jeg finner ikke noe bevis. Alt jeg finner er sang etter sang om alt fra kjærlighet og hjertesorg til, overraskende nok, en om pizza som får munnvikene mine til å fly opp. Jeg bestemmer meg raskt for at Luke tar feil - en sang om meg ville vært skrekkelig deprimerende.

"Du vet at det regnes som frekt å lese andres notater uten samtykke?" Hører jeg en stemme bak meg, og jeg vet straks at det er ham. Idet jeg snur meg, ser jeg Ashton stå i døråpningen, hendene i lommene og håret hengende bustete over pannen. Han smiler svakt, som om det at jeg står her allerede betyr at jeg har tilgitt ham.

Han har antakeligvis rett.

"Du er flink på dette," mumler jeg ærlig, litt usikker på hva jeg burde si. Ashton smiler, før han vandrer lenger inn i rommet og plukker et av arkene opp og stirrer tvilende på det. 

"Tja, jeg har gode inspirasjonskilder."

"Selv om denne er litt mindre imponerende," ler jeg, og holder opp et enslig ark med ordene HVORFOR ER DETTE SÅ JÆVLIG VANSKELIG? skriblet over hele siden. Ashton biter seg i leppa og trekker på skuldrene, og det eneste som går igjennom hodet mitt er samtalen med Luke. Jeg vet når bestevennen min er forelsket.

I et øyeblikk bare står han der, beina plantet i gulvet og en nesten uleselig usikkerhet i øynene. Det er merkelig hvordan jeg pleide å synes det var vanskelig å forstå meg på ham, for nå virker ansiktet hans full av følelse konstant. Er det Ashton som har endret seg, eller har jeg bare blitt flinkere til å følge med?

"Jeg burde ha kommet," mumler han plutselig, og bare ved å se på blikket hans vet jeg at han mener det. Blikket hans er fult av anger.

Jeg bare trekker på skuldrene, uten å ønske å snakke mer om begravelsen. Det var bare deprimerende og ensomt. Jeg aner ikke hvor folk har det fra at begravelser liksom skal være et farvel. Kanskje det føles sånn for noen, men ikke for meg. Hvordan skal en liksom klare å gi slipp i løpet av én enslig kveld?

"Jeg mener det. Det var idiotisk av meg, å gå bare fordi den - jeg vet at du ikke liker at jeg banner, men - den jævla tullingen Connor var der," fortsetter Ashton. "Han er garantert forelsket i deg, du er klar over det?"