Carry On

Kapittel 10; Lageret

T A Y L O R

Skolen kommer til syne, og jeg forbereder meg allerede på å hoppe ut av bilen, i fart om jeg må.

Ikke snakk om at jeg tilbringer et sekund til her. Jeg vil helst komme meg så langt fra denne fyren som mulig.
Jeg forstår ikke hva det var som gikk av meg en gang. Sitte på med Ashton?
Hva slags idiotisk idè var det?

Ikke det at han sa noe som fornærmet meg. Tvert imot. Han sa ikke noe i det hele tatt.

Men likevel sitter jeg og ivrer etter å komme meg ut, så jeg endelig kan puste ordentlig. En del av meg sitter og tenker på matbrettet, på den hevnen han antageligvis ønsker seg, og begynner å lage absurde scenarioer i hodet mitt om hvordan alt dette kanskje bare er en del av hans morderiske plan.

Men alt han gjør er å styre bilen, mye saktere enn de tidligere gangene jeg har sett ham kjøre, og deretter svinge...
I motsatt retning av skolen.

Jeg rynker brynene, og forvirrelsen fyller hele meg. Hva i alle dager er det han holder på med?

"Nøyaktig hvor er det du tror skolen ligger?" Mumler jeg. Han fortsetter å styre bilen i totalt feil retning, uten å se ut til å så mye som ofte en tanke på at vi skal den andre veien.

"Jeg sa aldri at jeg skulle til skolen," Sier han med et likegyldig trekk på skuldrene. Jeg snur meg og stirrer direkte på ham, og ord kan plutselig ikke beskrive irritasjonen som fyller meg.

"Ashton. Snu. Nå," Befaler jeg, men skammer meg da det høres mere ut som om jeg bønnfaller ham.

Musikken dundrer fremdeles fra radioen, men selv ikke det klarer å roe meg ned nå. Jeg ser tilbake mot skolen som sakte men sikkert forsvinner ut av syne, og panikken vokser i meg.

"Ashton! Hvor i helsikke har du tenkt deg?" Glefser jeg, og blir nesten sjokkert av meg selv. Men han reagerer ikke. Jeg synker sammen i setet, og prøver å berolige meg med at skolen umulig kan kaste meg ut hvis jeg forteller dem sannheten:

Jeg ble kidnappet av en psykopat.

Okay, så satte jeg meg kanskje frivillig inn bilen. Og.. så er kanskje ikke Ashton en psykopat.

Men du tar poenget.

Jeg nistirrer ut frontvinduet, og stusser over at han er på vei inn til byen. Hva i huleste skal han der nå?

"Please, si at du bare skal kjøpe en blyant eller noe og så stikker vi tilbake," Mumler jeg, men i stedet stopper han bilen utenfor musikksjappa. Jeg hever et øyenbryn.

"Hva i-" begynner jeg, men Ashton avbryter.

"Please, bare... La meg gjøre dette, OK?"

Jeg ser på det alvorlige ansiktet hans, og minnes om da det var fult av tårer. På de sjelløse øynene hans, og måten de nærmest måtte rope til ham før han ble dratt ut av tankene sine.

"Greit," Mumler jeg lavt, og blir nesten usikker på om han hører det.

Han hopper ut av bilen og dukker opp på min side, før han åpner døren og venter på at jeg skal gå ut.

Jeg ser mot bygningen vi står utenfor, og lurer på hva i alle dager han har tenkt seg. Skulker han skolen bare for å være... Her?
Er det her han alltid har vært? I denne nedslitte, forlatte musikksjappa?