Carry On

Kapittel 24; What the -

T A Y L O R

"Vi... Vi drar til musikksjappa? Er du klar over hva klokka er?"

Jeg sitter i bilen, nok en gang, med blikket hvilende skeptisk på den så kjente butikken utenfor. Der, rett utenfor bilvinduet, er butikken vi nesten ble angrepet av menn som hevdet de var fra staten.

... Og nå går vi frivillig inn igjen.

Uten å få noe svar, fortsetter jeg bare der jeg slapp. "Ashton, den er over elleve. Kan ikke dette vente til i morgen?"

Alt jeg ser er den høye ryggen hans som langsomt blir badet i det stadig mørkere lyset. Det har nå blitt folketomt i gatene, og de eneste skikkelsene det er å se, er meg og denne enorme fyren jeg plutselig har begynt å tilbringe så mye tid med. Jeg innser brått at sjappa for lengst må være stengt, men det ser ikke Ashton ut til å ofre en tanke.

Jeg ser på ham imens han begynner å fikle med låsen, og rynker pannen forvirret. "Hva i alle dager er det du gjør? Har du noensinne hørt om en lås? Den holder døren igjen, skjønner du," mumler jeg.

"Wow, noen er sassy på natten," hører jeg han flire.

Vent litt, hva?

Nå med skepsisen og forvirringen hengende over meg ser jeg ham gi døren et kraftig dytt, før den åpnes.

Brøt han seg nettopp inn?

Idet han sakte river den opp og den slipper fra seg et lite, motvillig knirk, faller tanken plutselig på meg med full tyngde.

Han brøt seg nettopp inn. Han...

Før jeg rekker å fullføre har han forsvunnet inn, og etterlatt meg alene. På gaten. Klokken elleve om natten uten annet enn en overdrevent fin Porsche å holde meg med selskap med.

Vel, jeg har aldri interessert meg for biler uansett, tenker jeg, og trekker pusten dypt før jeg prøver å liste meg inn. Noe som selvfølgelig er latterlig, da døren igjen gir fra seg et brøl som sikkert vekker hele byen. Jeg stivner til, men ingen horde med mennesker kommer løpende med høygafler og fakler. Derfor fortsetter jeg innover med et overdrevent sukk, og øynene speider etter Ashton.

Jeg kommer frem til at han må være på lageret, og begynner å smyge meg igjennom den stengte butikken. Selvfølgelig klarer jeg å nesten rive ned et par gitarer på veien, men likevel når jeg frem til døren med livet i behold. I samme sekund jeg har trukket ned dørhåndtaket faller blikket mitt på Ashton, og plutselig er det eneste ordet som er igjen i vokabularet mitt "hæ?".

"Hva i... Hva er det du gjør?" Ramler det ut av meg.

Der, på gulvet, sitter denne enorme gutten i et hav av papirer, og ansiktet lyser. Ashton sitter der og ser glad ut.

What the-

"Hysj, du snakker jo høyere enn Michael Clifford," bemerker han med et fornøyd glis, som om dette var utrolig morsomt. Og så fører han pennen mot papiret igjen, og jeg kan høre den svake skrapingen imens han skriver.

"Du er genial, sa jeg det? I månedsvis har jeg gått uten å.... Og nå... Genial."

Jeg ser på ham der han sitter, som et lite barn i en 2 meter høy kropp, og så forstår jeg det.

Jeg drømmer.

Men ærlig talt tror jeg ikke en gang underbevisstheten min hadde klart å finne opp det her.

"Eh... Takk?" Mumler jeg, før jeg smyger meg inn i rommet. Jeg prøver å få et glimt av hva det er han holder på med, men alt jeg får er et bjeff om å vente til han er ferdig.

"Javel, da..." Sukker jeg, vakler frem til sofaen i hjørnet og slenger meg ned. Det myke stoffet gjør meg nesten trøtt, men jeg nekter å legge meg før jeg har sett hva han holder på med. Man vet jo aldri når den fyren bestemmer seg for å få mensen, så det er like greit å benytte sjansen.

Det går ti minutter. Deretter tjue. Og når det endelig har gått tretti hele minutter hvor jeg bare ligger der, mister jeg tålmodigheten.

"Dette er sikkert gøy og sånn, men jeg har skole i morgen, så-"

Noe som høres ut som gitarspilling avbryter meg midt i setningen, og brått heiser jeg meg opp. I midten av rommet sitter Ashton, med en gitar, lent over et titals ark.

Jeg rynker brynene og prøver å late som jeg ikke følger med idet han spiller noen få grep, før han nok en gang skriver ned noe nytt. Idet han endelig setter litt og litt sammen begynner en sang å ta form.

Imens han spiller legger jeg merke til hvordan ansiktet hans endrer seg. Han ser nesten litt... søt ut.

"Jeg visste ikke at du spiller gitar også," mumler jeg.

Han retter blikket opp. "Jeg gjør ikke det."

"Du gjør det jo nå."

"Dette? Dette er bare å spille noen grep og håpe det passer sammen. Jeg tror ikke det kan kalles spilling en gang," mumler han, og retter blikket mot gitaren igjen.

"Det der er å spille. Jeg hadde aldri klart det, i hvert fall," fortsetter jeg. Jeg er nå klar over at samtalen er over, men ærlig talt - jeg kan ikke bare sitte her, heller.

"Så la meg lære deg, da."

"Hæ?"

Jeg stirrer på ham, som bare trekker på skuldrene. Han har tatt av bandanaen, som fører til at håret detter ned foran øynene.

Jeg skal søren meg klippe den gutten en gang.

Før noen av oss rekker å fortsette, avbrytes vi av noen som river døren opp.

I et skrekkslagent øyeblikk er jeg overbevist om at det er folka fra deres fantasi-stat igjen, men det er ikke dem som ramler inn døren.

Det er Michael, Luke og Calum.

De siste kapittlene her har vært utrolig dårlige, I'm sorryyy
Men for å være ærlig har jeg hatt tankene alle andre steder enn på denne historien (5sos, hvor er 'nyhetene'?).

Jeg har alltid visst hva som skal skje, men jeg er ganske dårlig på å fylle inn med handliger innimellom der igjen, så da ender man opp med sånn 'jeg vet ikke hva jeg gjør men jeg gjør det likevel'-skriving. Og som du ser, funker ikke det så bra, heheh

Men altså jeg kan jo bare skrive disse delene på nytt en eller annen gang so it's fineee

Love you <3