Carry On

Kapittel 29; Jævlig glad for at jeg møtte deg

T A Y L O R

Jeg våkner til lukten av speilegg. Hvilket jo er merkelig - foreldrene mine lager aldri noe annet enn brødskiver.

Det er ikke før jeg innser at det jeg ligger i umulig kan være min egen seng, at jeg åpner øynene. Blikket mitt faller på bordet foran meg, der det fremdeles står igjen pizzarester og brus, før det faller på meg selv. Jeg ligger i en sofa, med et teppe brettet over meg som jeg ikke kan huske å ha sett før, med alle klærne på og solen rett i øynene.

Det er da jeg endelig innser at jeg fremdeles er hos Ashton.

Jeg gnir søvnen ut av øynene, fremdeles forvirret over hvorfor i alle dager jeg er her, og klarer å kjempe meg opp i sittende stilling. TV-en er av, selv om det siste jeg husker er at en haug ungdommer sang og danset i Camp Rock.

"Ashton?" Prøver jeg meg på, men stemmen min er så lav etter søvnen at det knapt høres. Jeg prøver igjen, med litt mere suksess denne gangen, men selv ikke da er det noen reaksjon.

Hvor i alle dager er den gutten nå?

Jeg drar meg selv opp fra sofaen, stiv i kroppen og halvveis subbende, før jeg begynner å bevege meg mot kjøkkenet. Jeg kjenner dette huset centimeter for centimeter, så akkurat den delen er ikke så vanskelig.

Den vanskelige delen, derimot, er å innse at foran meg står Ashton Irwin, av alle mennesker, og bruker pannen som trommer imens han steker et par speilegg.

Jeg er ganske sikker på at han hører på musikk, og spiller rytmen på den lille stekepannen og ser mer eller mindre helt latterlig ut.

Et smil vokser på leppene mine - han er litt søt, da. Jeg lister meg bort til ham og napper ut øreproppene, som fører til at han umiddelbart slutter å spille.

"Du er våken," kommenterer han.

"Flott observasjon."

Han himler med øynene, enda et smil brer seg på leppene hans også. "Sulten? Du sovnet i går, og så ville jeg ikke vekke deg."

Jeg kaster et tvilende blikk mot speileggene. De er en smule brent, men dette overser Ashton totalt.

Han ser det tvilende blikket mitt og biter seg i leppa. "Jeg har aldri vært flink på mat, okay? Jeg kan spise det, men å lage det er en helt annen sak."

Jeg slipper ut en kort latter. "Vel, hvis du fortsetter sånn kan du ikke spise det en gang. Ærlig talt, hva er dette?"

Han rynker brynene og ser tvilende på det svarte speilegget, før han med et overdrevent sukk svarer: "Uspiselig."

Jeg ler, tar stekespaden ut av hendene hans, og utålmodig setter han seg på en krakk like ved siden av. Han har på seg sorte jeans, som ser ut til å være den eneste fargen på jeans han vet om, og en t-skjorte med et band jeg aldri har hørt om. Håret er bustete, øynene trøtte, men likevel ser han bedre ut enn noen gang før.

"For det første," forklarer jeg. "Kan du ikke bare klekke egget rett i pannen. Og for det andre, hjelper det å ikke spille trommer på den også."

Han himler med øynene - for andre gang - og mumler noe som høres ut som "men hvor er moroa da?"

Hvordan jeg pleide å synes denne fyren var skummel, er utenfor min forstand. Han er jo faktisk litt søt, enda han er på størrelse med en giraff.

Samtalen dør ut, og et øyeblikk ser han bare på meg imens jeg prøver så godt jeg kan å steke disse eggene. For å være ærlig har jeg ingen anelse om hva jeg gjør - men uansett hva det er kan det ikke være verre enn Ashton's sorte egg, som for øyeblikket ligger i søpla.

Men selv om eggene hans er de verste jeg har sett i hele mitt liv, kan jeg ikke unngå å smigres litt over det faktum at han faktisk prøvde.

"Du," mumler jeg, og kommer plutselig på noe. "Hva var det du skulle si til meg i går?"

Ashton rødmer på sekundet, noe jeg fremdeles ikke er vandt til. Ansiktet hans har liksom alltid vært uleselig, men i det siste viser det så mange følelser på en gang.

"Ingenting," svarer han, og jeg må nesten le av hvor fryktelig dårlig han er på å lyve. Han ser ut til å legge merke til skepsisen min, for et øyeblikk etterpå legger han til; "Jeg husker det ikke en gang. Jeg var sikkert bare full."

"Vi drakk Fanta," skyter jeg inn, og han lukker øynene. Det er som om ansiktsuttrykket hans plutselig avslører hva han tenker - nå slipper han ikke unna.

"Det var bare..." Mumler han, og biter seg i leppa. Å se Ashton bite seg i leppa gir meg nesten lyst til å ta et bilde av det. Han puster overdrevent tungt inn, og slipper ut resten av setningen på ett stort utpust: "Det var bare at jeg er jævlig glad for at jeg møtte deg."

Jeg smiler automatisk, og plutselig er det som en sjenanse velter over hele meg og tvinger blikket mitt i en annen retning - som uheldigvis viser seg å være klokka på veggen. Jeg stirrer på viseren, og får lyst til å gi meg selv en face palm.

"Faen," renner det ut av meg. Jeg merker Ashtons forvirrede blikk hvile på meg.

"Hva er det?" Spør han, nesten bekymret.

"Jeg skal være hos Dr. McCall, psykologen, om fem minutter. Jeg må nesten løpe," mumler jeg, og snur meg og ser på ham.

Han ser litt trist ut, noe som umiddelbart får meg til å lure på hva som fyker igjennom hodet hans. Det lurer jeg egentlig alltid på, når jeg tenker meg om. Det er aldri godt å vite med Ashton.

"Jeg kan kjøre deg?" Foreslår han brått.

Jeg trodde jeg hadde fått nok av Ashtons kjøring, men tydeligvis ikke.

"Virkelig?" Utbryter jeg overrasket, og han nikker.

Igjen smiler jeg. Han er virkelig ikke den folk skal ha han til å være, er han?

Throwback til da jeg pleide å oppdatere hver dag.

Gode tider.
Nå er jeg stolt bare jeg oppdater to ganger i uka.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle begynne med faste oppdateringer (og det skal jeg fortsatt) men jeg er så fryktelig dårlig på disse mellom-kapittlene (let's pretend it's a thing) og da går det så utrolig sakte.

Excuses, excuses... Det har vel litt med at jeg er en lat unge å gjøre også ;))

Jaja, takk for at dere holder ut likevel😂

Lava you❤

(Og btw: TUSEN TAKK FOR 5K READS OG #2 I FANFICTION FYF JEG ELSKER DERE)