Carry On

Kapittel 2; Velkommen til nabolaget

[Ashton på bildene]

-TAYLOR-

"Ærlig talt, mamma. Ingen kommer med 'innflyttingsgaver' lenger." Sier jeg, for ti tusende gang imens hun haster bortover veien.

Skrittene er lange og elegante, og nok en gang lurer jeg på om jeg i det hele tatt er i slekt med henne. Hvorfor kunne ikke jeg ha arvet de smale beina, den elegante gangen, de barnslige øynene?

Det er ikke akkurat langt å gå, så det tar ikke mere enn noen sekunder før vi står ved døren. Jeg merker hvordan magen vrenger seg ved synet av den velkjente bygningen jeg praktisk talt bodde i frem til det skjedde.

Døren er malt hvit. Den pleide å være rød når Madison bodde her. Jeg biter i meg sorgen, og prøver å innbilde meg at det er et hvilket som helst hus idet mamma's lange, elegante fingre presser inn ringeklokken. Jeg hører fottrinn innenfra, og sekunder senere blir døren åpnet, og kvinnen jeg studerte i går kommer til syne.

På nært hold slår det meg hvor slående vakker hun er. Det er ikke en rynke i ansiktet, tvert imot lyser hele henne av en ungdommelig glød som en på hennes alder for lengst burde ha mistet. Øynene er brune, varme og smilende, og det svarte håret ligger i elegante bølger over skuldrene hennes.

Alt dette får meg bare til å mislike henne enda mer.

"Hei, vi ville bare ønske dere velkommen til nabolaget. Jeg er Emily, naboen. Dette er datteren min Taylor." Ordene renner ut av mamma, og får meg til å himle med øynene.
Det er som om hun tar imot erstattelsen av Madison med åpne armer og en kurv full av frukt.

Kvinnen smiler, og selvfølgelig er alle tennene som hentet ut fra han der gutten på reklamen for Kinder-sjokolade. (Noe som jeg finner veldig ironisk, ettersom det tross alt er sjokolade han reklamerer for).

"Tusen takk!" Utbryter hun, og bekrefter mistanken min om at de, i hvert fall hun, er italiensk. "Jeg heter Sophia," sier hun, og rekker mamma hånden. "Vil dere komme inn?"

Nei, det vil vi ikke.

"Det vil vi gjerne!"

Jeg dilter etter mamma, og kjenner hvordan hele kroppen spenner seg idet jeg er inni i Madison's hus igjen. Minnene kommer i store strømmer selv bare av gangen. Mamma tar meg i hånden og klemmer den forsiktig, som for å støtte meg. Jeg trekker den raskt til meg igjen.

Møblene deres er de Madison ville ha himlet med øynene av. De er svarte og enkle, og får hele huset til å se ut som en svart-hvitt film. Det lukter svakt av vanilje og urter.

"Chris?" Roper Sophia ut i rommet. Sekunder senere dukker mannen opp, og det slår meg hvor fullstendig out of his limit hun er i forhold til ham. For det første ser denne mannen nærmere femti ut, og er ikke en smule kjekk en gang. Han har dype rynker i ansiktet, og en munn som ser ut til å ha trøbbel med å smile. Han er høy, muskuløs og skremmende, men ikke på samme måte som sønnen - sønnen er veltrent. Han her er bare skummel.

Han sender både meg og mamma noen forvirrede blikk, før han vandrer frem til kona og planter et kyss på kinnet hennes.

"Hvor er Ashton?" Spør han. Stemmen er mørk, raspende og anklagende. Som om han er dønn lei av denne "Ashton"-s oppførsel.

Sophia kremter.
"Jeg vet ikke. Men gi ham litt tid," sier hun. Jeg og mamma står bare stumme og ser på.

"Jeg har gitt den gutten mer enn nok av tid! Han vil ikke høre!" Glefser han tilbake. Hun svarer med å hysje på ham, og smiler uskyldig til oss.

"Beklager. Syttenåringer, vet du." Ler hun. Latteren er trillende og lys, som et lite barns. Mamma ler med.

"Ja, det vet jeg alt om," sier hun, og begges blikk faller på meg. Imens de sitter og babler i vei om alt fra dagens ungdom til kjøkkenutstyr, går mannen med faste skritt ut av rommet og forsvinner tilbake dit han kom fra. Selv blir jeg bare sittende og lure på når jeg kan komme meg vekk derfra, kvalm av tanken på å være i dette huset igjen.

***

Vi må ha sittet her i nærmere en time da de omsider sier seg ferdige. Jeg merker hvordan hele meg ivrer etter å komme meg ut herifra, så så straks ordet gå blir nevnt spretter jeg opp og sier til mamma at jeg går i forveien.

De to mødrene blir selvfølgelig stående og prate om sko foran døren, og det irriterer meg hvor godt de kommer overens. Derfor drar jeg på meg skoene, mumler et farvel, og stormer ut før jeg rekker å høre et ord til.

Utenfor har det blitt gradvis mørkere, og himmelen har forandret seg til en suppe av rosa, blå og violett. Det blåser lett, og vinden bærer med seg, merkelig nok, en sterk lukt av røyk som får meg til å rynke på nesen.

Det er ikke før jeg får øye på en høy gutt som står lent mot veggen med en røyk dinglende fra leppa, at jeg forstår hvor lukten kommer fra.

Jeg kjenner ham straks igjen fra gårsdagen. Han er den selvsikre, sutrende ungen jeg så stå lent mot Porschen i går, da også med en røyk i hånden. På nært hold minner han ikke en smule om foreldrene. Han har mørke, kastanjefargede øyne. Leppene er store og fyldige, og holder fast i røyken som truer med å falle ned. Håret er ustelt og bustete, en smule fedt, og henger ned foran pannen. Det blir bare holdt oppe av en slitt, svart bandana, som om han har en eller annen  vrangforestilling om at han med i en  gjeng.

Blikket hans faller et øyeblikk på meg, før han retter oppmerksomheten mot røyken igjen og puster ut en sky av illeluktende gift. Jeg må tvinge meg selv til å ikke hoste.

"Røyking dreper," bemerker jeg. Leppene former et selvsikkert smil idet han svarer:
"Hvorfor ellers skulle jeg gjøre det?"

Litt sjokkert over uttalelsen, blir jeg bare stående og betrakte ham i sjokk. Måten han så elegant suger til seg nikotinen sier meg at dette er noe han har gjort tusen ganger før. Stemmen er mørk, litt hes og følelsesløs.

Han har ikke noen interesse i å fortsette en samtale, noe som passer meg utmerket. Jeg er ikke interessert i å snakke med han heller. Ingen flere ord blir utvekslet før døren åpnes, og røyken straks ligger trygt på bakken, utenfor mammas synsfelt idet hun vandrer ut døren.

"Taylor!" Sier hun glad, før blikket faller på gutten. Leppene sprekker opp i et smil.

"Du må være Sophia's sønn. Jeg heter Emily, og dette er datteren min Taylor."

Mamma strekker ut en hånd, og jeg forventer straks at han skal avfeie den. I stedet smiler han, rister hånden hennes med en selvsikker bevegelse og sier: "Ashton."

Mamma ser ikke ut til å merke at smilet ikke når opp til øynene, eller røykelukten som fortsatt henger i luften.

Føler at historien er sinnsykt kjedelig nå, men som sagt er dette bare introduksjonen

Tusen takk for at du leser!