"Du skjønner ikke," mumler jeg. Hun ler og kommer nærmere meg. "Hva? Jeg skjønner ikke? Det er DU som ikke skjønner! Du plager meg!" sier hun, og det knuser hjertet mitt. Nevene mine strammer seg og jeg er usikker på om jeg burde slå til veggen eller kaste en vase i veggen. Dette er ikke sånn jeg håpet på. Dette er ikke det jeg hadde håpet på. Dette er ikke det jeg hadde forventet. Men, hallo, skjer noe noen gange som jeg forventer? Jenta jeg elsker, står i armene til fyren som jeg trodde var kompisen min. Hun står foran meg og forteller meg at jeg ikke skjønner. Og når jeg spiller av stemmen hennes igjen og igjen, i hodet mitt, skjønner jeg at det ikke er vits i å prøve. © all rights reserved - Zourrypain