Endelig ringte det ut og siste time på skolen var over. Jeg gikk raskt hjemover. Hvis jeg ikke kom hjem i tide kom jeg til å angre. Etter mamma dro ble pappa, vel ja hva skal man si uten å røpe den store hemmeligheten min? Annerledes? Noe sånt. Uansett, i dag hadde jeg en urovekkende følelse som kribblet rundt i kroppen min. Som om noen fulgte med på meg eller liksom overvåket hver eneste bevegelse jeg gjorde. Jeg stoppet og kikket rundt meg flere ganger. Det er noe eller noen her, hvor er jeg ikke sikker på. Ingenting så unormalt, tror jeg? Jeg fortsatte å gå. Det er ganske langt hjem, ca en time å gå fra skolen. Da lurer du sikkert på hvorfor jeg ikke blir hentet eller tar buss. Jo det er fordi pappa ikke gidder og er ikke glad i å bruke penger. Han mener det er bortkastet og pleier å si "hva har du vel bein for?" Åh.. Hadde alt bare vært normalt. Den siste tanken har gått gjennom hode mitt minst tre ganger hver dag.
Nå har jeg gått i femti minutter og den rare følelsen er der fremdeles, men nå banker hjertet mitt mye raskere en det gjorde for minutter siden. Det begynner å bli mørkt og det hjelper lite. Yay! Jeg kan se huset mitt nå. Ikke langt igjen. Akkurat inder den tanken streifer meg kom jeg på noe. Jeg gleder meg faktisk ikke til å komme hjem. Det er ingen verdens ting å glede seg til. Men, jeg vil ikke være et minutt lenger ute i mørket så jeg løper raskt inn.
Jeg åpner døra sakte og forsiktig så pappa ikke hører meg. Fort, men stille småløper jeg opp trappa og inn på det stedet hvor jeg kaller rommet mitt. Det er ikke mye å skryte av. En enkel seng i tre malt hvit, et hvit skap til klær og en hvit & simpel skrivepult. Veggene er lys grå, den har et speil og ingen bilder eller plakater på seg. Gulvet er lyst brunt og det var det hele.
Jeg satt i mine tene tanker da jeg hører masse ting knuse nede. Hæ? Er alt jeg kan tenke. Pappa pleier ikke knuse ting med vilje. Jeg bestemmer meg etter en stund for å ned, for å se hva som skjer. Idet jeg kommer ned trappa og inn i stua får jeg sjokk. 3 fremmede persone stå foran pappa og alle har en pistol i hver sin hånd. Han ene personen snur seg idet jeg kommer inn i rommet. Det var en gutt sikkert ikke så mye eldre en meg som hadde snudd seg. Han hadde brunt rufsete hår, fine, brune øyne, søte, rosa lepper... Vent hva!? Hva er det jeg tenker! Plutselig står ham rett ved meg og griper meg hard rundt armen. "John, siden du ikke kan skaffe oss pengen tar vi denne jenta istede." Sier han og peker pistolen ned mot meg. Før han trekker av. Jeg kniper øynene hardt igjen og venter på smerten, men jeg kjenner ingen smerte. Jeg åpner dem sakte og ser rett fremfor meg hvor pappa ligger i smert. Han holder seg på skuldra hvor jeg ser det blør.
Jeg gisper og kikker sjokkert og forvirret opp på gutten som holder meg i armen. Det som sjokkerer meg mest er at han ikke viser en eneste følelse. Før jeg for sagt noe eller gjort noe blir jeg dratt med ut og dyttet inn i en stor svart bil. Den kjører raskt unna huset mitt med de tre ukjente guttene eller mennene og meg i.
Nå er alt i hode mitt bare et kaos. hva har akkurat skjedd og hva vil skje med meg? Kommer jeg til å dø? Hva har jeg uansett å tape? Ingenting...
-----------------
Her er første del håper du liker den<3
-No control.