Dagen etter regner det for første gang siden jeg kom hit. Vannet faller ned rundt meg hele tiden mens jeg går til skolen, og jeg lar det treffe ansiktet mitt, helt overveldet over følelelsen av vannet mot huden min - hardt, men samtidig så mykt. Jeg har aldri sett regn før, bare hørt om det, men det er mye vakrere enn jeg hadde kunnet forestilt meg.
Det er ikke mange mennesker ute nå, men de få som går forbi, både barn og voksne, dekker seg til med regntøy og paraplyer. Men når jeg selv kjenner regnet treffe ansiktet mitt, kan jeg ikke skjønne at de vil skjule seg for dette vannet som faller ned fra himmelen. Så uansett om folk ser rart på meg, går jeg bortover gangveien i genseren og buksen min og lar håret bli klissvått. Lar regnet dynke meg. Og når en mor med en liten jente går forbi og jeg ser at den lille jenta stikker ut tungen og lar en regndråpe treffe den, gjør jeg det samme, bare for å kjenne hvordan det føles. Og jeg slipper ut en liten latter da det herlige, kjølige vannet treffer den varme tungen min.
Skolegården er full av elever på vei inn på skolen, og jeg kan høre hvordan de klager over at de er blitt så våte, spesielt håret deres, så tar jeg en liten lokk av mitt eget hår i hånden og holder det opp foran øynene mine for å se at fargen har blitt mørkere, og at det har blitt nesten helt rett - noe bare regnet får til.
Jeg slipper håret akkurat i det Martin kommer bort til meg. Håret hans har han dratt bakover for å holde det unna øynene, men regnet som fortsetter å falle ned, sørger for at det bare sklir nedover igjen og ligger klistret til pannen hans.
Når jeg ser nøyere på han legger jeg merke til noe i øynene hans. Noe som viser at han vil fortelle meg noe. Noe jeg nødvendigvis ikke kommer til å like. Det er som om blåfargen øynene hans opprinnelig har er blitt litt mørkere. Som om de bærer på noe stort og tungt og truer med å bikke under overflaten.
"Jeg må snakke med deg, Adelie," sier han og bekrefter mistankene jeg hadde om at jeg ikke kommer til å like dette. "Kan vi gå under taket?" Jeg nikker, og han leder oss bort til taket som dekker hovedinngangen. Innimellom kommer det noen elever som går forbi oss, så vi stiller oss så langt unna dørene som mulig. Men det spiller egentlig ingen rolle, for de er så opptatt av seg selv at de ikke vil høre hva vi sier.
Martin trekker pusten dypt og ser meg rett inn i øynene før han sier: "Adelie, jeg har tenkt litt og... Jeg kan ikke gjøre dette lenger."
"Hva mener du?" spør jeg, selv om jeg egentlig vet det så godt. Selv om svaret ligger tydelig inne i hodet hans.
"Jeg kan ikke fortsette å snakke med deg, være sammen med deg på skolen, eller etter for dens saks skyld." Han sukker svakt og drar en hånd gjennom det klissvåte håret. "Adelie, jeg kan ikke være vennen din."
"Men du sa-"
"Jeg vet hva jeg sa. Jeg vet jeg sa at jeg ikke ville være ensom og alt det der, men... Jeg slapp deg inn alt for fort. Alt for lett. Og jeg kan ikke gjøre dette lenger. Det er bare det beste for alle."
"Nei, Martin," sier jeg, "det er ikke det beste for deg."
"Dette handler ikke om meg!" utbryter han, og frustrasjonen stråler ut av han. "Bare hør på meg, Adelie, være så snill."
Øynene hans er så mørke. De bærer på alt for mye. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
"Men jeg skjønner ikke," sier jeg, men han bare rister på hodet.
"Jeg er lei for det. Bare... Ikke snakk med meg igjen." Og med det snur han og går vekk fra meg, inn på skolen, helt alene.
Jeg merker at en følelse jeg ikke er vant med blusser opp i meg. En følelse jeg ikke liker særlig godt. En følelse som er rettet mot Cedrik. For jeg vet at dette er bare hans skyld. Han har puttet en eller annen idé inn i hodet til Martin. Han gjorde et eller annet når han snek seg inn i huset hans.
"Å, bare noen småtterier. Ikke noe du trenger å bry deg noe om."
Ja, særlig.
Som om han vet hva jeg står og tenker på, får jeg øye på Cedrik litt lenger borte. Han står og ser på meg, men bare et kort øyeblikk før han runder hjørnet til skolebygningen og blir borte bak den. Jeg kan praktisk talt se hvor han har vært bare noen sekunder tidligere på grunn av mørket som fortsatt henger igjen.
Jeg ignorerer instinktene mine som sier at jeg skal holde meg unna og hører på denne følelsen inne i meg istedenfor - og på skytsengelen i meg som vil ta opp dette med han - og følger etter. Når jeg kommer bort til den røde murveggen og runder hjørnet, ser jeg at Cedrik har stoppet opp, og blikket hans er igjen rettet mot meg.
"Ser man det, der er du jo," sier han med et overlegent smil på leppene og en stemme som sender grøsninger nedover ryggen min - akkurat som den alltid har gjort og alltid vil gjøre. Det svarte håret hans har klistret seg til pannen, og dråper med vann renner ned fra det til øynene hans.
I et kort øyeblikk blir jeg stående og se på han, usikker på hva jeg skal si, men så bestemmer jeg meg for å gå rett på sak. "Hva søren er det du har gjort?" sier jeg, og leppene hans former seg til et flir. "Hva var det du gjorde når du snek deg inn i huset til Martin?"
"Jeg burde visst du ville spørre om det," sier han og lager en lyd som minner om et sukk. "Men jeg kan desverre ikke gi deg et svar." Han tar et skritt mot meg, og jeg merker hvordan luften plutselig virker mye kaldere. "Som jeg sa i går, Adelie, så var det bare noen småtterier. Ikke noe du trenger å bry den lille hjernen din med."
"Det virker ikke sånn," sier jeg. "I går var alt fint mellom meg om Martin, men så viser det seg at du har sneket deg inn i huset hans, og nå vil han ikke at jeg skal snakke med han lenger."
"Synd for deg." Han skakker på hodet og biter seg svakt i underleppa. "Kanskje jeg bare vil ha deg for meg selv, Adelie."
"Du er motbydelig," sier jeg og tar et skritt vekk fra han. Men han bare ler.
"Jeg hadde aldri trodd du ville si noe sånt."
Jeg holder på å si noe tilbake, men så biter jeg meg i det. Han kommer bare til å fortsette å snakke, og det vil ikke hjelpe til med å roe den flammen som brenner inne i meg. Så derfor går jeg vekk derfra, før han kan gjøre meg enda mer irritert.
*~*~*
Når det ringer ut til lunsj pakker Martin sammen tingene sine og går rett ut av klasserommet mens han hele tiden unngår å møte blikket mitt. Og jeg får en sterk følelse av deja vu mens jeg holder øye med ryggen hans som beveger seg bortover gangen. Kanskje fordi akkurat det samme skjedde den første dagen jeg var på denne skolen.
Jeg kan føle blikket til Cedrik på meg hele tiden, også når jeg selv går ut i gangen for å se hvor Martin ble av. Jeg vet jeg burde gi han litt plass, spesielt når det er han selv som holder seg unna meg, men jeg kan ikke noe for det. Jeg lever for å beskytte han. Så jeg går gjennom gangen og til kantina, men jeg kan ikke se han der, så jeg går mot doene istedenfor. Men når jeg går forbi døren til guttedoene, er det ikke på grunn av han at jeg stopper opp, men på grunn av stemmen til en helt annen. Det er en stemme jeg egentlig ikke har hørt så ofte, og jeg har bare snakket med han én gang, men jeg vet umiddelbart hvem det er. Jeg kan bare så vidt høre at han snakker, og definitivt ikke høre hva han sier, så derfor går jeg helt inntil døren og prøver å lytte uten å vekke alt for mye oppmerksomhet fra elevene som går forbi meg i gangen.
"Du skjønner ikke," hører jeg Ola si, etterfulgt av et lavt sukk. "Han lovte... Nei!" Jeg kan ikke høre noen flere stemmer, så derfor regner jeg med at han snakker i telefonen, noe som selvfølgelig er veldig dumt for meg siden jeg bare kan høre halve samtalen.
Ola fortsetter: "Jeg må bare holde ut. Du vet hva som skjer hvis jeg ikke gjør det."
Med ett får jeg en følelse av at det jeg netopp har hørt er veldig viktig, og jeg lener meg enda litt nærmere døren. Men Ola sier ikke noe mer, og jeg kan høre at han nærmer seg, så derfor trekker jeg meg fort vekk og går nedover gangen. Og jeg later som ingen ting mens han kommer ut av døren til doen og ser nedover gangen i begge retninger, selv om følelsen av å måtte vite hva han snakket om fyller hele meg og jeg merker at hendene mine så vidt skjelver.
Når jeg går tilbake til kantinen ser jeg at Martin sitter helt alene ved det samme bordet som vi to har sittet ved tidligere, og jeg går mot han selv om jeg vet at jeg egentlig ikke bør gjøre det. Jeg må gi han plass og tid, men jeg kan ikke la være å spørre han om samtalen jeg nettopp hørte Ola ha på telefonen. Og jeg vet at han egentlig ikke vil dette. At det bare er Cedrik, så... Jeg må ha en ordentlig grunn.
Martin sitter med ryggen til og ser ikke at jeg kommer før jeg går over til motsatt side av bordet. Han ser opp på meg med et ansiktsuttrykk som tydelig viser at han ikke vil ha meg her, men følelsene som strømmer mot meg viser det motsatte.
"Hva gjør du her? Jeg trodde jeg gjorde det klart at du må holde deg unna meg," sier han i det jeg setter meg ned foran han.
"Jeg skal det. Jeg må bare spørre deg om noe først." Han sukker, men lener seg litt - bare litt - lenger frem på bordet, mot meg, og ser på meg med et blikk som ber meg om å fortsette. "Jeg hørte Ola snakke med en annen på telefonen når han var inne på do, og jeg trenger hjelp av deg til å finne ut hva han snakket om."
Martin løfter øyenbrynene. "Og du tror du kan finne ut av det ved å ha hørt halve samtalen gjennom en lukket dør? Det kan til og med hende at du hørte feil."
Jeg rister på hodet. "Nei, nei. Jeg er helt sikker på hva han sa. Det var noe som 'Han lovte', og så 'Jeg må bare holde ut. Du vet hva som skjer hvis jeg ikke gjør det.'" Foran meg lener Martin seg litt tilbake igjen, og øynene hans hardner til så de blir umulige å lese, men han vet jo ikke at jeg kan føle det han føler, og akkurat nå er det en blanding av frykt og lettelse. Han reiser seg opp og kaster kun et siste blikk på meg før han sier: "Jeg aner ikke hva de kan ha snakket om." Og så snur han seg rundt, på vei til å gå vekk fra meg nok en gang, men jeg reiser meg fort opp og går etter han helt til jeg er nærme nok til å gripe tak i armen hans.
"Hva?" spør han og snur seg rundt før han kaster et kort blikk ned på hånden min som holder fast i armen hans, huden min mye blekere enn hans.
"Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor du ikke vil snakke med meg i det hele tatt. Hvis du vil at jeg skal holde meg unna deg er du nødt til å gi meg en god grunn til det."
Han biter seg svakt i underleppa, en bevegelse det ikke er meningen at jeg skal se fordi det avslører at han tenker seg om - at han trenger å tenke seg om - før han svarer, men jeg ser alt. "Adelie, vær så snill." Stemmen hans er bare en hvisken, og jeg vet at han virkelig vil at jeg bare skal la han gå, men jeg kan ikke gjøre det. Det må være en annen grunn til dette.
"Gi meg én god grunn og jeg skal holde meg unna."
Han trekker pusten dypt, og i et kort øyeblikk kan jeg se et eller annet i de blå øynene. Men like etterpå hardner de til igjen før han sier: "Jeg har ikke tenkt å ødelegge enda et liv. Det er det som er grunnen. Fornøyd?" Jeg nikker, og han drar armen vekk fra grepet mitt før han går ut av kantinen.
Jeg blir stående en stund etterpå, helt klar over at Ola sitter ved et bord bak meg og ser på meg mens Cedrik og alle "vennene" deres er alt for opptatte med å snakke sammen, og det er ett eller annet ved det som gir meg en følelse av at han vet. At han vet hva jeg hørte. Så jeg går ut av kantinen jeg og, både for å unngå blikket hans og for å kanskje klare å slutte å tenke så mye på det, men det hjelper ikke, for selv når jeg er helt i den andre enden av skolebygningen, så langt vekk som mulig, kan jeg fortsatt kjenne tyngden av blikket hans på meg.
Måten han så på meg er helt annerledes enn når Cedrik holder øye med meg. Mens han bare ser på meg fordi han hater meg, var det mer som om Ola ikke bare vet hva jeg hørte, men også vet noe annet. Og tanken på det gjør meg nesten svimmel.
Nesten.
Jeg trekker pusten dypt inn og lar tyngden av blikket hans gli vekk sammen med luften i det jeg puster ut igjen, og så begynner jeg å gå tilbake til klasserommet så jeg rekker den neste timen, men ikke før jeg kjenner noe kile inne i håndflaten min og jeg åpner den for å se en kritthvit fjær.