Jeg skjønte aldri poenget til han, poenget til Marcus. Hvorfor var han så mystisk? Hvorfor ga han seg aldri med meg? Det virket ikke så veldig ut som at han rørte mange andre jenter.
Jeg sukket å tok på meg den glitrende kjolen jeg fant i skapet, jeg måtte jo møte opp på den festen, alt for å komme meg vekk fra den gutten.
Gutten som irriterte meg grenseløst.
Som ikke ville gi slipp.
Jeg ankom huset til Marcus, den høye musikken dundret i ørene mine å stemningen så ut som å være på topp med en gang jeg gikk inn
"Hei, pus"
Det var vel ikke en stor overraskelse om hvem som sto bak meg? Marcus.
Hvorfor kaller han meg pus?!
Jeg er IKKE en katt!
"Slutt å kall meg pus!" Gryntet jeg til å rullet øynene mine noen ganger.
Han hevde øynenbrynene og holdt armene opp, som skulle bety at han gidde seg. Takk.. endelig.
Jeg så meg forsiktig rundt, der jeg satt i mitt eget hjørne. Hjelpesløs.
Jeg ville aldeles ikke på denne festen engang, men som sagt. Alt for at Marcus slutter å plage meg.
Han satt som vanlig i sofaen med 100 jenter rundt seg. Som var Desperate etter et ligg med gutten.
"Fuck deg" mumlet jeg før jeg dro meg slev opp fra gulvet. Var jeg på dennne festen...
Skulle jeg også faen meg drikke