Jeg satt i sofaen, lei meg. Sur og irritert.
Jeg orker ikke mere, alt er bare surr.
Jeg å Martinus gjør ikke annnet enn å krangle.
Martinus kom inn i stuen, satte seg ned i sofaen, rett ved meg. Hendene hans touchet mine, jeg skvatt. Så ned i fanget mitt.
Trist, forbanna..... "unnskyld" sa han, som
Han alltid sier. Dette er ikke noe nytt.
Jeg fjernet hendene mine, han så på meg. Med et sjokkert blikk, "Elise? Hva skjer?" Spurte han, "du sier alltid, det samme! Hele tiden! Jeg vet at du liker den jenta! Å du kan bare gå til henne! For jeg bryr meg uansett ikke!"
"Hva er du, sier Elise?!" Sa han trost, satte seg mere opp i sofaen, jeg himlet kort meg øynene. "Er du seriøs?" Lo han serkastisk.
"Tror du jeg ville fått barn med deg? Om jeg ikke elsket deg? Dette er helt latterlig! Du vet selv, at jeg er betatt av deg!" Protesterte han, "vi bare" sukket jeg laft, "krangler hele tiden!" Fortsatte jeg forsiktig, ville ikke inrømme for mye.
"Ja, jeg vet.. men vi kan vel fikse opp i det? Eller hva?" Smilte han og strøk meg rolig i håret. Jeg bare nikket, "unnskyld, mente ikke det jeg sa" smilte jeg opp mot han, plasserte hodet mitt på brystet hans. "Det går fint" han kysset meg behagelig på hodet. Mens han lette etter en film vi kunne se, "den?" Spurte han, pekte på en på Netflix. Jeg nikket og smilte stort.
"Hva gjør du!" Skrek jeg mot han, den jævelen. Plager vette av meg. Han har nok planlagt alt, planlagt dette grundigere enn jeg trodde. Det er nå han er ute etter henne.
Nå han vil fucke opp alt, han har jugd. Og ikke minst skuffa meg noe jævlig!
Sorry for sen oppgradering!
Men here You go! HUSK!!!!: å kommentere og gi stenene for EN NY DEL!!!