"Vi må til legen" sukket Martinus å klemte meg sakte, "nei" sa jeg trist.
"Vil du ikke se om barnet ditt har det bra?!" Protesterte han, "jo, men det er sent" jeg viste tydeligvis ikke hva jeg skulle gjøre.
Alt er så surrete, jeg tenker bare mer og mer på abort nå, men jeg vil gjøre Martinus glad.
Det er han som vil ha det barnet, "kom, vi går å legger oss." Smilte han og dro meg MEF opp trappa, "låste du døren?" Spurte jeg nervøst, "nei, jeg gjør det nå, bare legg deg du" han gikk ned igjen, jeg tok på meg pysjen å la meg nedi sengen, hvorfor må alt være så vansklig? Hvorfor må barn være så mye jobb.
"Sånn" Martinus dumpet ned ved meg, smilte stort før jeg la meg i armkroken hans, "må vi på skolen imorgen" sukket jeg laft.
"Det er lørdag imorgen" lo han kort mens han fiklet med håret mitt, "Åja" lo jeg litt flaut, "hvorfor så lei deg?" Spurte han og så ned mot meg, "du vil ikke ha barnet? Sant?" Spurte han litt trist, noen tårer rant nedover.
"Unnskyld, men jeg er bare... så redd" sa jeg på gråten, "det er ingen ting å være redd for! Jeg er her, hele tiden! Å Thomas vil aldri få komme i nærheten av deg eller babyen! Jeg lover" sa han seriøst, jeg må stole på han.
Sannheten, er jo at jeg er redd for Thomas.
Hva om han gjør noe med meg? Eller skader Barnet? Jeg vil jo ikke miste det.
"Lover du?" Spurte jeg, "jeg lover, av hele mitt hjertet" han kysset meg på halsen rolig, før han pakket armene sine rundt meg,
Gud, jeg har verdens beste kjæreste