Jeg datt umiddelbart ned på bakken, holdt meg foran nesen, jeg blør,..
"Ehm, au!" Sa jeg irritert å så opp mot Thomas. "Jeg ringe politiet om du nærmer deg nå!" Skrek Martinus mot Thomas som tok noen skritt nærmere meg.
"Jeg vil bare hjelpe, unnskyld!" Sa han å smilte. Jeg så på han med et sjokka blikk, hvorfor er han så snill nå? Bare helt plutselig? Nei, dette er kødd. Han lurer oss. Garantert!
"Hvorfor? Så snill" stammet Martinus ut med et rart blikk, "du, Sorry. Jeg vil bare hjelpe dere da!" Gjentok han og hjalp meg opp. Han startet å le, "hva?" Spurte jeg rart.
"Tulla" knyttneven hans traff magen min, den knyttet seg sammen. Å igjen, havnet jeg på gulvet. Som vanlig.
"Nå ringer jeg polititet! Med mindre du peller deg vekk! Din jævel" Martinus holdt opp nummret, skulle akkurat til å ringe.
Før han løp, slang igjen døren.
Den høye lyden var tilbake.
Han kjørte bortover veien.....
"Elise! Går det bra!" Martinus løp mot meg, så ned på meg med et bekymret blikk.
Jeg nikket kort og satte meg litt opp.
"Nei, du er ikke Ok" han strøk meg litt på såret i ansiktet, "har babyen det Okei?" Sa han og så ned på magen min, jeg heiste skuldrene mine usikkert. Hvordan skulle jeg vite det likksom?
"Vi må sjekke det! Den jævelen prøvde å drepe sitt eget barnebarn." Han hjalp meg opp, tørket vekk litt av blodet ved leppa mi.
"Sorry, jeg skulle ikke dratt fra deg" sa han trist før vi stoppet litt.
"Det er ikke din skyld, du var jo opptat" smilte jeg skjevt, "nei, men jeg burde vært her med deg. Da hadde ikke dette skjedd" sukket han og kysset meg på pannen.
"Det er ikke din feil Martinus! Åssen kunne du vite at han kom hit idag?"
"En ting er sikkert, den jævelen skal aldri møte barnebarnet sitt"