"Hva svare du da?" Spurte jeg henne og smilte, "at jeg skulle tenke på det" svarte hun tilbake, "hva?! Er du fuckings gal!" Sa jeg surt og reiste meg opp, "hvorfor så sur!" Sa hun irritert tilbake, "unnskyld, det er bare Martinus" jeg sukket og satte meg ned igjen,
"Han maser om barn, og jeg vil ikke ha noe barn" sa jeg og så ned i bordet,
"Men, burde du ikke starte å tenke på hva som er best for dere begge, selvom du ikke syntes barn er noe alternativ nå, kan det hende at du ikke vil angre. Altså søstra mi hater barn før, å ville ta abort, men nå kunne hun ikke tenke seg et liv uten Isabel" sa hun smilende.
"Jo, men hva om jeg angrer?" Spurte jeg henne. "Du vil ikke angre. Du kommer til å elske den ungen mere enn noe annet her i verden" sa hun og klappet meg på ryggen, "Anyway, jeg må dra, å si ja til Marcus" hun forsvant ut døren, og jeg satt igjen å tenkte hardt, skal jeg ta sjansen? Skal jeg ta sjansen å få et barn? Ødelegge livet mitt??
"Du vil ikke angre" jeg sa det om og om igjen, tenkte hardt.
Jeg vil jo gjøre Martinus glad, men tanken på at jeg kanskje vil angre. Gjorde meg kvalm.
"Mamma?!" Jeg hadde ringt henne og hun svarte fort, "ja vennen?" Svarte hun tilbake.
"Ogsen viste du at likksom du ville ha meg?" Sa jeg og prøvde å ikke hinte for mye til at jeg ville ha et barn, "først så ville jeg ikke ha barn, jeg var redd for at det ville ødelegge livet mitt. Men så fant jeg ut, at det handler ikke bare om meg, men faren din også.
Men den dag i dag, skjønner jeg ikke hvorfor jeg var så redd. For det å få deg, er det beste som har skjedd med livet mitt."
"Okei, takk" jeg la på, vel? Hvorfor ikke bare ta sjansen da?