Da jeg var hjemme, så jeg mamma kom ut av døren med hendene utstrakt.
"Hei vennen. Hvordan har du det? Hva gjorde dere i helgen? Var det noe du ikke burde ha gjort? Husk at jeg ikke dømmer."
Selvfølgelig dømte mamma meg ikke, hun fikk jo meg som 17 åring. Heldigvis med pappa.
"Jeg har det helt fint. Vi gjorde vanlige ting og slikt. Og æsj, ikke snakk om slikt, du vet jeg ikke gjør sånt!" Jeg begynte å bli litt lei av henne.
"Haha. Du er vel morsom. Hei Eirik, hvordan har du det?" Spurte hun.
"Bra fru.." han lette etter etternavnet vårt.
"Du vet du kan kalle meg Bella, Eirik."
"Jada," sa Eirik med et litt kleint blikk kikkende på meg.
"Tusen takk for skyssen Eirik," sa jeg og klemte han. Musklene hans mot spinkle meg var som om han kunne ha knust meg i et rykk. Han trakk seg tilbake og gikk tilbake til bilen.
"Hadet," ropte vi til han.
Så gikk vi inn i huset.