Martinus pov (endelig)
Jeg sto igjen med en ølboks i hånda og kikket med stort blikk på Elise som kjeftet på meg, jeg ble faktisk litt såret av alle de stygge ordene. "Du leker kjekk hele tiden! Og du tror du er den kjekke og deilige typen, du er så selvopptatt! Derfor liker jeg ikke deg lengre!" Skrek hun og åpnet en ølboks å tok en slurk, "ro deg ned" sa jeg og tok fra henne boksen, "du bestemmer ikke over meg lengre! Jeg er faktisk voksen å kan drikke som JEG vil!" Skrek hun å tok ekstra trykk på jeg mens hun dro boksen ut av hendene mine. "Herregud helt sykt at de jentene syntes du er kjekk! Forde du er stygg! Du er styggere en Marius! Du er så dum, du kan ikke synge engang! Alt er playback! Du bare mimer alt, for du er falsk!" Okei, nå holder det faktisk... "hold kjeft! Du er ikke noe bedre selv! Står her, slenger dritt Til meg! Jeg har ihvertfall et liv, å en karriere!" Sa jeg og gikk til doen, satte meg ned på dolokket.
Alle tror hele tiden at jeg er den personen som tåler alt! De som hater på meg tror jeg er tøff nok til å tåle det! Men jeg blir faktisk sikkelig såra! Ihvertfall når min egen "kjæreste" eller ex sier dette, slenger dritt.
Tårene trillet nedover, jeg liker egengtlig ikke karrieren min! Sang ikke drømmen min engang, det er kun pappa sin drøm! Jeg vil kun være normal, en helt normal 18 åring som slipper å ha livvakter etter seg for at ingen skal angripe meg på gata.
Jeg kan knapt gå ut huset alene.
"Martinus" det banket på døren, "skal lille miss perfekt si unnskyld nå? Drit i!" Sa jeg og dyttet Elise litt bortover. "Martinus det var ikke med meningen å si alle de stygge ordene"
"Jeg klarer bare ikke å inrømme at jeg trenger deg"