Ambulansen spurte om jeg ville bli med, jeg svarte selvfølgelig ja!
Men desverre kunne jeg ikke være hos henne så lenge, jeg måtte jo på den dumme fotballkampen.
"Tror dere at henne vil overleve?" Det fant ut av spørsmål når legen sjekket henne på sykehuset. Munnen ville bare ikke holde kjeft og lukke seg. Desverre.
"Ro deg ned" lo legen kort og satte forskjellige sprøyter.
"Vi vet desverre ingen ting enda, men vi håper jo på det" serr? Er det det eneste svarer du har? Tenkte jeg inni meg og lo inni meg, ikke så profesjonelt å le foran henne.
"Ehm Okei? Har moren hennes kommet?" Spurte jeg og touchet borti hendene til stakkarse Elise som bare lå der.
Hun så nesten helt død ut, at hun ikke levde lengre. Forhåpentligvis var det bare innbilning. Greit at jeg har kjent jenta i noen timer. Men hun var så, perfekt. Hun var ikke som alle disse andre jentene. Hun var veldig pyntet og man kunne jo se at hun elsket å være fin, og at hun virkelig tenkte over hva hun tok på seg. Men hun var ikke frekk. Hun var ikke en av de mean girlsa som alle de andre populære jentene kan være.
"Hello" sa en lege bak meg.
"Hei! Ehm, vet dere hva som skjer?" Spurte jeg og klødde meg i bakhodet.
"Hun har tydeligvis, hatt noen symptomer til et hjerteinfarkt. Hjerteinfarkt er da hjertet kan stoppe. Dette er veldig skjeldent hos unge, men vi ser på prøvene at hun stresser mye. Noe som ikke er bra.
Vi håper at hun vil klare seg! Men nå kam vi rett og slett ikke love noe. Beklager" han snakket Til meg som en 5 åring.
Akkurat som om jeg ikke viste hva et hjerteinfarkt var. Altså Hello, jeg Ekke tjukk i hodet. Ærlig talt.