"Martinus, si noe da" sa jeg kort, men jeg var utrolig redd.
"Du lå! Med broren min! Hva i helvete skal jeg si?!!" Sa han illsint, å tårene mine startet og komme.
Dette skulle jo aldri skjedd, jeg skulle aldri kysset han!
"Martinus! Jeg var full! Unnskyld" sa jeg trist, jeg prøvde å forklare han så godt jeg kunne om hva som hadde skjedd.
"Jeg gidder ikke å høre på de dumme unnskyldningene dine!" Sa han irrititert. Og gikk nærmere meg.
"Men! Martinus! Jeg var full for faen." Sa jeg igjen, men det skulle jeg tydeligvis ikke gjort.
"Kan du holde den jævla kjeften din igjen! Okei!" Sa han surt å dyttet til meg, men det gjorde sånn at bakhodet mitt traff den harde sengekanten og munnen min traff kanten på nattbordet.
"Ehm! Au!!" Sa jeg lei meg, og holdt meg foran munnen mens jeg bare ble mer svimmel enn det jeg var.
"Det fortjente du!" Sa han irritert og slo i bordet før jeg reiste meg opp, tårene randt, men han brydde seg ikke uansett om hvor vondt jeg hadde det.
Jeg bare gikk ut døra, men bare ble mer svimmel. Jeg blødde neseblo, og det var umulig at det ikke traff bakken når jeg gikk bortover mot trappa.
"Elise?" Sa Gerd Anne bak meg, jeg skvatt, og så bak meg.
"Hva i alle dager har skjedd, vennen min!" Sa hun kort og dro meg med inn på badet.
"Ikke gå så fort, jeg er svi." Startet jeg,h men jeg bare datt rett ned på bakken. Og mer husker jeg ikke.
Martinus prov:
Fyfaen for en dritt hun er! Hun var utro mot meg! Med broren min!
Jeg så ved nattbordet mitt, det var blod over alt ved kanten, og sengekanten var nesten værre.
Kanskje jeg overdrev? Nei! Hun fortjente det! Det var jeg som skulle være hennes første! Ikke Marcus!