Jeg ville reise meg og gi Even en klem, men greide ikke å reise meg. Jeg tok hardere rundt Pumpkin Spice latte'n min. Kjente både en følelse av glede og sinne. Nei, f*ck it. Jeg går bort til han og spør hvorfor i helvete han ikke hadde ringt meg eller noe. Jeg reiste meg og gikk mot ham. Men plutselig snudde han seg og løp ut døra. Jeg ble stående der en stund. Hva skjedde nå?
*
"Hvor ble det av deg da?" Magnus løp opp til meg. Jeg hadde glemt at jeg hadde sneket meg vekk fra ham, mens han så på de rosa klærne. "Em, um... måtte bare ha i meg litt kaffe. " Jeg reiste opp armen med latte'n i. Han nikket kjapt. "Ja ja, må dra hjem nå likevel. " Jeg kastet fra meg latte'n og vi gikk videre til bussholdeplassen.
*
"Ja, ikke sant!" - "Ahaha, ja" Noora sto på kjøkkenet med telefonen på kjøkkenet. Hun fikk øye på meg med det samme jeg kom inn. Hun smilte bredt mens det blonde, korte håret hennes svaiet fra side til side. "Even ville snakke med deg skjønner du. " Hvisket hun mens hun rakte meg telefonen min. "Nei! " Jeg ville ikke borti den, som om det var lava. Noora kikket på meg en stund med store øynene. Hun la telefonen inntil øret sitt igjen. "Sorry, Even. Han- han vil ikke snakke akkurat nå... " Enden ble død. Hun ga meg et kort blikk og la telefonen på kjøkkenbordet og gikk ut av rommet.
Jeg sukket tungt ut...