Jeg gikk sakte bortover fortauet. Jeg hadde akkurat kommet meg forbi mamma på veien ut. Sa bare jeg skulle på Kiwi'n og kjøpe snop.
Høstvinden traff meg i ansiktet og duften av kanelsnurrer og chai latte fylte luften. Starbucks la på andre siden av hjørne. Kanskje jeg bare kunne ta en cappuccino til frokost? Jeg tok opp telefonen og så bak dekselet. Et VISA kort, en 50 lapp og et Starbucks gavekort jeg fikk til jul av tante. Jeg tok den opp og holdt den i hånden resten av veien.
Jeg åpnet opp døra og duften av kaffe ble sterkere.
Plutselig så jeg han. Isak. Satte på en stol at med et lite kaffebord. Han gikk med en militær-grønn jakke, en mørke blå dongeri bukse og holdt en Pumpkin Spice latte i venstre hånda og telefonen i den andre. Han så opp, så seg rundt, og traff blikket mitt. Vet ikke hvor lenge vi sto sånn, men det føltes ut som en evighet.
Akkurat da, la jeg merke til hvor mye jeg savnet han...