MAX ALLE SAMMEN^
LOST THE NIGHT / 02 / CALUMS POV
Jeg slenger handleposen på bordet i bussen foran Ashton og Michael, før jeg river opp kjøleskapet.
"Du fant noe du likte, eller?" mumler Ashton, og jeg skjønner på den monotone tonen i stemmen hans at han egentlig er ganske uinteressert. Jeg nikker stille, og lar øynene mine fare over alt vi har i kjøleskapet. Pizzarester, ananasjuice...
"Virkelig?" spør Ashton plutselig nysgjerrig, og drar posen lenger mot seg med et overrasket blikk. Han trekker ut den knallblå genseren, og får et sjokkert ansiktsuttrykk i det han holder den opp foran seg. Michael begynner å le, og kjenner på det myke stoffet fra der han sitter ved siden av krølltoppen.
"Ser ut som at en enhjørning har spydd på den," sier Michael, og henviser til den fargerike klatten rundt ribbeina på høyre side. Jeg snur blikket mot de to idiotene til noen kompiser jeg har, og drar genseren hissig til meg.
Jeg trekker enkelt på skuldrene før jeg legger den tilbake i posen og går mot kjøleskapet igjen. "Jeg liker den."
"Du liker den?" spør Ashton sjokkert, og spytter nesten ut all frokostblandingen han nettopp har puttet inn i munnen.
Nei, Leona liker den.
"Ja."
Jeg forstår hvorfor de er så overrasket, jeg pleier jo vanligvis å gå i sort og grått. Hvis jeg føler meg skikkelig on-top en dag, så vurderer jeg kanskje hvitt.
Jeg bestemmer meg for å ta meg det samme som de andre to, og strekker meg etter frokostblandingen. Jeg tar frem en skål og fyller den nesten helt opp før jeg tar tak i melkekartongen.
"Men hva faen, den er jo tom!" stønner jeg, og sender de to guttene hver sitt drepende blikk. Michael ser skyldig ned i bordet, mens Ashton derimot, bare trekker på skuldrene.
"Dere kan jo ikke sette den tilbake i kjøleskapet når den er tom! Nå har jeg faen meg fylt hele skåla mi med frokostblanding, skal jeg liksom bare spise den uten melk?"
"Hey, ro ned et par hakk. Det er ikke verre enn at vi stikker til butikken og kjøper en ny," sier Ashton, med et forvirret og sint blikk på meg. "Dessuten fortjener du det, sånn du oppfører deg."
Jeg himler overdrevent med øynene, og setter meg ned på den andre siden av det lille, runde bordet.
"Neimen, er solstrålen tilbake?" kommer det fra sofaen litt lenger inn i bussen, og en høy, blond skikkelse kommer trippende inn. Han snur den siste ledige stolen så ryggen er inntil bordet, og slenger seg ned med hendene på toppen av stolryggen han har mellom beina. Han hviler blikket ventende på meg, og de skrikende blå øynene hans reflekterer fargen på genseren nedi posen.
"Hvorfor så rød i kinnene?" spør han da jeg ikke gjør noe annet enn å gi han skulderen. Jeg snur blikket over på han, som trykker den mørkeblonde panneluggen mot siden av pannen.
"Hva mener du?" spør jeg mumlende, og roterer skjeen blant den knusktørre frokostblandingen min. Jeg kjenner jeg blir litt varmere da jeg innser dette kanskje er enda en sak detektiven Luke kan løse.
"Han er bare litt småsur," sukker Ashton, men Luke rister avvisende på hodet.
"Og hvorfor det, tør jeg spørre?" fortsetter den blonde gutten, med en rolig, men fortsatt litt truende stemme.
"Det var ikke mer melk igje-"
Før Michael får fullført setningen sin, himler Luke med øynene og viser Michael hånda uinteressert. "La gutten få snakke sjæl, for helvete."
Alle de tres oppmerksomhet er snudd på meg, og jeg ignorerer de nistirrende blikkene deres.
"Calum," kvekker Luke, som om han tror jeg har glemt at jeg skal svare.
"Hvorfor jeg er sur? Er jeg ikke alltid det, da? Kanke en gutt få lov til å være sur for ingenting?" stønner jeg sarkastisk.
"Du er oppspilt Calum, det er noe helt annet," skyter Luke tilbake, og snur hodet litt på skakke. "Øynene dine lyser, og kinnene dine er som sagt røde. Det er nesten så det står skrevet i panna di. Du virker nervøs sånn du sitter og fikler med svette hender."
Det er først nå jeg legger merke til at jeg har slått fingertuppene mot bordet i en hurtig rytme, og jeg trekker fort hånda til meg. Jeg sukker, og mumler sjenert; "Vet dere om Leona bor her et sted?"
Luke og Michael sender meg to forvirrede blikk, som om jeg skulle vært gal. Mens Ashton derimot, lener seg tilbake i stolen med et lurt smil krypende opp langs kinnene sine.
"Aaa, så det er det du tenker på."
"Leona? Du har ikke møtt henne på to år, ikke en gang snakket om henne, og så vil du plutselig møte henne?" spør Michael forskrekket.
Jeg rister på hodet, "Jeg vil ikke møte henne, jeg bare... Lurer."
"Hvorfor lurer du på det uansett?" spør Luke, som ser ut som Sokrates som prøver å finne svar på hvorfor vi i det hele tatt lever, der han sitter med hånda på den så vidt skjeggete haken.
Jeg tar et rolig inn- og utpust, og kjenner allerede hvordan tjue kilo har løftet seg fra skuldrene.
"Jeg tror jeg så henne i dag."
Først er alle helt stille, vi kan til og med høre bladene i trærne som rasler mot hverandre i vinden utenfor turnébussen.
"Dude, det kunne vært hvem som helst. Så du ansiktet hennes?" sukker Michael, på en måte som nesten overbeviser meg om at han håper det ikke var henne.
"Nei..." mumler jeg. "Men jeg er sikker på at det var henne, jeg sverger!"
"Hvordan skulle du fått tak i henne uansett? Du lagret jo ikke nummeret hennes da du skaffet deg en ny telefon etter campen," begrunner Michael, fortsatt en smule forvirret.
"Hun har sikkert fått et nytt nummer..." mumler jeg, og skjønner at jeg virker helt patetisk.
"Jeg vet uansett ikke om det er så lurt å gå tilbake til henne nå, hun har sikkert forandret seg like mye som du har," sier Luke, og gir meg et litt unnskyldende trekk på skuldrene da jeg spør om hva han mener.
"La nå Calum få prøve, da," sukker Ashton, som i motsetning til de to andre ser ut til å more seg over situasjonen.
"Nei nei, jeg ville bare ha en bekreftelse på at jeg så henne," rister jeg likegyldig på hodet, innerst inne overbevist av de andre guttene til å ikke ta kontakt.
Jeg vil ikke innrømme det, men jeg tror jeg er litt redd for at hun, som de sier, har forandret seg. Tenk om hun har funnet seg en ny? Det siste hun fortalte meg før hun dro for to år siden var jo tross alt at hvis jeg fant noen andre, så kom hun ikke til å vente på meg lenger. Og at jeg fant noen andre, vel...
"- så du eventuelt kan kontakte henne," fortsetter Luke på setningen min, og jeg himler bare med øynene.
"Det er ikke umulig at det var henne du så," plopper det plutselig ut av Ashton, og alle snur fort oppmerksomheten sin mot han. Når vi andre sender han et spørrende blikk, ser han på oss som om vi er helt dumme. Som om løsningen er rett foran øynene våre, men vi fortsatt ikke kan se den.
"Max bor her i London. Da regner jeg med at Leona også gjør det," sier Ashton, som om det er helt selvklart at vi skal vite det. Når ingen sier noe, gisper Ashton med hevede øyebryn.
"Visste dere ikke det?"
Vi andre vandrer blikkene flaue rundt i rommet, og Ashton slipper fra seg et lite fnys.
Så det er her aksenten hennes kommer fra.
"Jeg skal i hvert fall sannsynligvis møte Max mens vi er her, så enten så får du passe på å være med så du eventuelt får møtt den uskyldige eksen din, eller så får du holde deg langt unna," advarer Ashton, og jeg reagerer nesten på at han kaller henne eksen min. Om det er fordi vi aldri var ordentlig sammen, eller at jeg ikke vil tenke på at det er slutt, er jeg ikke sikker på.
"Jeg vil da ikke møte henne," skynder jeg meg å si, og tenker tilbake på det Michael sa tidligere. Tenk om hun har gått videre? Jeg trodde i hvert fall at jeg hadde det, helt til jeg fikk et glimt av skikkelsen hennes i butikken.
Michael puster lettet ut. "Jeg vet ikke om hun vil møte deg uansett."
Jeg ser såret bort på han, "Hva mener du med det?"
"Det at du tok med deg Eliza hjem fra festen den natten rett etter campen har ikke bare glidd forbi uten noen oppmerksomhet, du vet det, sant?"
Jeg slår øynene hardt igjen.
Faen.
"Det overrasker meg ikke om hun har så godt som tørket deg vekk fra hukommelsen sin, sånn som hendelsen sto på forsiden av alle sladreblader," fortsetter den grønnhårede gutten.
"Hvor mye er klokka, egentlig?" kommer det ut av Ashton, og Luke ser ned på telefonen sin.
"Kvart på to."
"Var det ikke hel vi skulle ha det intervjuet?" spør krølltoppen så, og plutselig blir alle helt stresset. Selvom jeg gjerne vil riste følelsen vekk, så er jeg skeptisk hele veien til intervjuet. Hva om hun virkelig har gått videre og møtt en ny?
+
KAPITTEL TO YAY
Men omg dere Calum har forandra seg sykt wtf!! Dette kan umulig bli enkelt
Vi har ikke nådd 35 votes på det første kapittelet, men siden jeg er så snill så fikk dere et nytt uansett (jeg kunne ikke vente på å vise dere dette lmao)
Vomment hvis du vil ha neste kapittel fort, har allerede skrevet helt til kap 8 ;););)
puss, ily
pls stem da er du swag af