Jeg gikk langs fortauet. Det blåste kaldt så jeg begynte å pakke jakka mi rundt meg. Det hjalp ikke stort men det var bedre en ikke noe. Jeg begynte å øke farten. Jeg ville fort hjem. Det hadde allerede begynt å bli ganske mørkt. Jeg burde ha lært meg nå at jeg ikke burde være så lenge hos Lisa når jeg vet hvor mye jeg hater å gå hjem alene i mørket. Det er liksom så mørk. Lisa kunne jo selfølgelig ha fulgt meg hjem, eller i allefall halve veien, men jeg ville ikke bry henne med det. Jeg klarte å gå hjem selv liksom.
Nå var det bare et lite stykke igjen. Jeg kunne se huset mitt, men det var enda litt å gå igjen. Til høyre for meg var det store, praktfulle, flotte og dyre huset til Julie. Hun var den rikeste på skolen. Faren hennes eide et stort firma og var den rikeste i landet. Kanskje til og med hele Skandinavia. Neida, jeg vet ikke om han er så rik, men han er i allefall veldig rik.
Jeg hadde stoppet opp og sto og beundret det flotte huset. Bak meg kunne jeg høye hylende bilhjul. Jeg snudde meg for å se hvem det var, men alt jeg så var en svart varebil med sota ruter. Det var umulig å se hvem som kjørte. Og før jeg viste ordet av det hadde en mann kommet ut av bilen og var på vei mot meg. Jeg klarte ikke å røre meg, jeg var stiv av skrekk. Han hadde på seg finlandshette. Nå var han like ved meg og jeg klarte endelig å røre på meg. Jeg skulle til å løpe unna men han tok tak i armen min og dro meg inntil seg. Jeg sto med ryggen presset mot magen hans. Han hadde en arm over halsen min så jeg ikke kunne slippe unna. "Slipp meg!" Skrek jeg til han mens jeg prøvde å vri meg unna. Han svarte ikke. Han tok noe som så ut som en hvit klut mot munnen og nesen min. Så ble alt svart.