"Andrea!", Kevin sin sure stemme vibrerte i hele huset.
Den var så høy at om jeg la meg ned på gulvet ville jeg kunne kjenne gulvet vibrere. Helt sant! Kevin og Will var de eneste jeg så, Lucas, Aidan og Ben var sjelden her. Eller, jeg så dem i hvertfall ikke, kanskje de lå på hvert sitt rom og purket hele dagen? Hva visste vel jeg.
"Andrea!!!!", brølte Kevin igjen
"Jada, jada masa, jeg kommer"
"Ikke bli helt nazi nå", la jeg til helt for meg selv. Best å ikke si det høyt, da fikk han sikkert et mensen anfall eller noe
Jeg dro meg opp av sengen og tuslet ut døren og ut på kjøkkenet. Og der satt, utrolig nok Kevin med en gaffel og kniv i hver hånd og en tom tallerken.
"Mat meg", sa han og gapte
Jeg kjente sinnet boble i meg og jeg kjente den skarpe comebacken ulme på tungen, men beit den i meg. Det kom aldri noe godt ut av å svare Kevin frekt. Det endte alltid med at han fant en måte å irritere meg på. Så i stedet for å være frekk spurte jeg høflig,
"Hva vil du ha da?"
"Egg og bacon"
"Greit", jeg fant frem egget og baconet og begynte å steke det.
Will kom inn på kjøkkenet og smilte. "Mmm, det lukter deilig. Hva lager du?"
"Egg og bacon til den bortskjemte ungen der", sa jeg og pekte meg stekespaden bort på Kevin som satt å trommer bestikket i bordet som en 3-åring.
"Sleng oppi et egg til, jeg vil og ha"
Jeg bare nikket som svar, og gjorde som han sa. Da jeg var ferdig med å steke eggene la jeg dem på tallerknene deres. Kevin slukte i seg egget sitt på 1,2,3, ikke et veldig pent syn for å være ærlig, mens Will spiste dem litt penere. Ikke det peneste jeg hadde sett han heller, men bedre enn Kevin.
"Såå... Umm... Jeg tror..."
"Ikke stam så fælt, bare si det", sa Kevin surt
Like greit egentlig, tenkte jeg før jeg buste ut med det jeg hadde på hjertet. "Kan jeg dra hjem?"
Både Will og Kevin så opp fra tallerkenen sin med et forundret uttrykk.
"Hjem?", sa Kevin som om han aldri hadde hørt om det før
"Jaa.. Mamma må nok begynne lure på hvor jeg er, selvom hun nesten aldri er hjemme må hun ha merket at jeg har vært borte i over et døgn"
"Nei", sa Kevin og begynte å rydde vekk tallerken
"Hvorfor ikke? Dere har ikke noe nytte av meg. Dere bare finner på ting jeg skal gjøre for at jeg har noe å gjøre, det jeg gjør er egentlig ikke nødvendig"
Jeg begynte virkelig å savne rommet mitt igjen. Og også vennene mine, og det å kunne gå ut når jeg ville. Begynte faktisk tilogmed å savne mamma litt. Og tro det eller ei, men Simon også. Det var mye bedre å bli trakassert av hyggelige Simon enn slemme og gretne Kevin.
"Jeg sa nei", sa Kevin og slo håndbaken i bordåalten. "Nei er et nei, Andrea"
Jeg skvatt litt bakover av den bestemte stemmen hans. Hvis sant skal sies så skremte han meg egentlig litt. Man visste liksom aldri hvor man hadde han.
Will hevet håndflaten for å få Kevin til å roe seg ned. "Vi kan dessverre ikke la deg gå fordi du vet hvordan vi ser ut", sa Will forklarende
"Men jeg lover jo å ikke fortelle det til noen", denne gangen mente jeg det, jeg ville bare hjem
"Nei, det går ikke. Du skjønner vi er narkolangere"
"Hah, noe sånt hadde jeg faktisk forventet meg"
"Så vi må være veldig forsiktige. Egentlig burde vi ha drept deg med engang du så fjeset vårt, men Kevin sa vi ikke kunne gjøre det mot deg. Det var jo ikke din feil at du ble dratt inn i dette"
"Det skal være sikkert og visst", sa jeg surt. Narkolangere, nei hørt på maken, tenk å bli kidnappet av ekte kriminelle. Det var nesten litt kult, hadde det bare ikke vært så alvorlig.
Kevin bare snøftet til svar. "Akkurat nå angrer jeg på at jeg hindret dem, da hadde jeg ihvertfall fått ro i sjelen"
"Haha, veldig morsomt Kevin", sa jeg sarkastisk. "Hvor er Lucas, Aidan og Ben?"
"Ute", svarte Will kort og forsvant før jeg rakk å spørre om noe mer.
Nei, her var det noe muffins, og jeg skulle finne ut av det. Å! Det ga meg en ide, jeg kan lage muffins til Kevin, kanskje han avslører noe da? Du vet jo hva de sier, veien til en manns hjerte går gjennom magen.