The Demon Wand

Kapittel 1

"Jeg går bare ut en tur, Mali!" Jeg er på veg ut av døren før hun roper noe etter meg. "Ikke gå til Demonene da, Luna."
Jeg har hørt den setningen i det uendelige! Hun vet at jeg aldri går til urskogen der Demonene bor. Der skal jeg aldri gå uansett.
Demoner er de verste skapningene som finst her i verden. De utnytter deg til hver minste ting, og har et hjerte av de mest uknuselige stein. De tiltrekker deg, og kommer du for nær, blir du treft av dem. Med andre ord, hjertet ditt blir knust!
De ligner oss mennesker, men de er de rene monstre innerst inne. Mali har fortalt meg, at de ikke har øyne. De ser med to store, svarte hull, som skifter farge, etter hva slags humør de er i. Noen sier også at de kan lukte frykt til en hver tid.
"Du vet jeg aldri går dit!" Roper jeg tilbake, og smeller igjen døren. Svaret mitt sitter fast i hodet en liten stund.

Jeg går med raske skritt ut i solskinnet. Det er varmt, og derfor har jeg bare på meg t-skjorte og shorts.
Solen steker meg i ryggen, mens jeg går. Jeg skal til parken, for å spille fotball med de andre.
På vegen bort brå stopper jeg. Jeg får øye på noe. Urskogen. Kom igjen, Luna. Ikke gå dit! Tankene mine banker inni hodet. Jeg ser mot skogen med et usikkert blikk. Der inne, er alt mørkt. Ingen sollys, ingen dyr, bare Demoner. Det er der de holder til. De kan nok ikke gå ut hit, da tror jeg de fordamper opp til ingenting.

Jeg tar noen skritt nærmere. Jeg er fortsatt langt unna. Det ser ikke ut som det er noen der. Ingenting rører på seg.
"Luna, litt til! Kom hit!" Hvisker noen stemmer rundt meg. Av en eller annen grunn, fører beina mine meg lengre mot skogen. Hjernen min sier helt klart nei, men hjerterytmen min står hardt imot. Enda et par skritt blir tatt mot skogen. Jeg føler meg usikker på dette. Men på den andre siden, har nysgjerrigheten min overtatt meg fullstendig.
Jeg begynner å gå nærmere. Først sakte, så litt raskere tempo.

Nå står jeg få meter fra urskogen. Det er like mørkt og kalt som det så ut som på avstand. Jeg kan høre Mali's stemne inni meg som advarer meg mot dette. Men kroppen min vil ikke lytte. Jeg går inn dit. I det jeg tråkker inn, møter en kald vinn meg rett i fjeset.
Panikken min går opp i meg, og jeg snur meg bak, men oppdager at åpningen er borte. Jeg begynner å løpe så fort jeg kan lenger inn i skogen, men det er ikke noe lys. Ingenting.

Plutselig ser jeg to røde glødende øyne lyse rett mot meg. Jeg gir fra meg ett skrik og løper andre vegen, men ser også to røde øyne der. Jeg klarer heldigvis å løpe vekk fra dem, men det er ikke enkelt når hjertet mitt nesten hopper ut av brystet mitt av redsel. Plutselig støter jeg inn i noe, og det griper fast i meg.
Jeg skriker og spreller, men det holder meg bare hardere. "Slipp meg!" Roper jeg. "Bare slipp henne, Eligos" hører jeg en mørk og dyster stemme si. Jeg blir sluppet, men jeg løper ikke. Beina mine står fast som to store steinklosser. De vil ikke rygge seg uansett hvor mye jeg prøver. Øynene mine blir vandt til mørket, og jeg kan begynne å se litt bedre.
Det står to gutter rundt meg. En bak meg, og en foran. De har begge røde, lysende øyne. "Og du må være Luna" sier en gutt med krøllete langt hår. Hjerterytmen min går ikke som den skal lenger, og jeg strever med å roe ned pusten.
Plutselig blir en hånd satt foran munnen min, og jeg blir dratt bakover. En av guttene presser meg inntil ham. "Bli med oss, Luna" stemmen hans er luftig. "Eligos, slipp henne!" Sier den andre gutten strengt igjen. Han slipper meg og jeg detter sammen på bakken. Svetten min renner ned fra pannen. Jeg tørr ikke å se opp på de sjeledrepende øynene dems. Men jeg må.
Jeg lar motvillig øynene mine gli bort på den andre gutten. Han kommer nærmere, og det gjør at refleksen min trekker meg bakover. "Ikke vær så redd, Luna" Mens han sier det gløder øynene litt ekstra, som får meg til å slippe ut et gisp.
"Jeg heter Harry, og dette er Eligos" han peker bort på den gutten som nettopp holdt meg fast. Jeg gir Eligos et usikkert blikk. Han drar hendene sine gjennom det mørke lange håret hans.
Harry legger en kald hånd på skulderen min. "Hva ger det som gjør at du kommer hit?" Stemmen hans er klar og tydelig. Jeg reiser meg opp, og svelger hardt før jeg svarer. "Jeg...jeg hadd bare lyst" Den rustne stemmen min hørtes ikke noe overbevisende ut for dem. "Ingen kommer hit bare fordi de har lyst. Uten erfaring med denne skogen, kommer man ikke langt" ler han hånlig. Blikket hans fester seg på meg. Jeg ser at øynene hans skifter farge. Men ikke det ser ikke bedre ut. Øyene hans får et blått skjær inn i det røde, og før jeg vet ordet ordet av det, er de helt blå. Like blå som havbunnen, mørkt og risikabelt.
Jeg kan kjenne pusten til Eligos i nakken, som gjør at jeg fryser meg fast til jorden. Jeg kan ikke røre en eneste muskel. Pusten min er det eneste som tør å lage lyd. "Hvorfor er du så redd, Luna?" Spør Harry. Latteren hans graver seg ned i sjelen min. Han stryker meg forsiktig på kinnet. Hånden hans er like kald som en hånd begravd under snø. Gåsehuden min kommer frem, som får Harry til å smile svakt.
"Vet du hva vi kan gjøre med sånne mennesker som deg, lille venn?" Spør Eligos. Demoner. De kan ta kontrollen til mennesker. Tanken på disse ordene og får meg til å ta et skritt bak. Jeg kikker etter noe lys, men kan bare se svart så langt det strekker seg.
Kom igjen, Luna. Ta sjansen. Blikket mitt snur seg mot en utvei forbi guttene rett vedsiden av Harry. Dette må gå fort.
Jeg kikker en siste gang på Eligos, før jeg løper forbi Harry, og videre inn i mørket. Jeg løper så fort beina mine kan bære meg, men likevel hører jeg stemmene dems. "Du kan ikke løpe fra Demoner, Luna". Ordene gjør meg svakere, og jeg kjenner beina mine svikte. Jeg må fortsette. Finn en utvei.
Jeg ser noen blå øyne rett vedsiden av meg. Hjertet mitt banker for fullt, og det går bare ikke å løpe fra dem. Jeg ser fram og bråstopper når noen blå øyne stanser rett foran meg. Jeg ser fort etter andre steder å løpe, men det er ingen. Bak meg står noen røde øynene. Jeg skjønner at Eligos tilhører dem. "Luna" Harry kommer nærmere. Det går ikke rygge bakover nå. "Månelyset holder ikke stort lenger. Vi må dra et annet sted." Harry kaster et blikk opp på fullmånen som skinner gjennom trærne.
Noen skyer er på veg inn over månen. "Eligos, ta med Luna. Vi må bort herfra" Harrys stemme var klar, og i det samme øyeblikket kjenner jeg to sterke hender bære meg over skulderen. "Slipp meg!" Roper jeg og slår beina mot brystet hans, men grepet hans blir bare strammere rundt hoften min.
Hvor skal vi?
Hjelp.
Første kapittel av The Demon Wand er lagt ut!
Som sagt så skulle jeg lage en ny bok til dere <3
Vær så snill å fortell videre om boken til folk dere kjenner, hvis dere syns den var bra.
Gleder meg til å skrive neste del ;)
Husk å stemme og kommentere!!