Noen ganger bare har jeg en sånn rar dag.
En sånn rar dag hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med meg selv, jeg føler meg tom, og ikke minst føler jeg at jeg ekstremt behov for å snakke med noen.
Men hvem?
Bestevenninna mi ser på film nå.. klassekameraten min sa hun skulle ta en lur. Jeg vil ikke forstyrre dem. Min rare dag har ingenting med dem å gjøre.
Etter koronaviruset kom til Norge har alt bare blitt annerledes. Selvom jeg har hatt slike rare dager før, er det vanskeligere nå. Jeg er hjemme hver dag. Jeg har ingen motivasjon og henger minst 2 kapitler etter i hvert fag. Er jeg lat? Jeg ville ikke sagt det, jeg gjør jo yoga hver morgen klokka sju. Jeg prøver jo å trene hver dag, drikke nok vann og gå en tur ute. Rommet mitt er relativt ryddig, men jeg skal flytte til moren min snart og derfor er det litt esker og sånn her og der. Men skolearbeid får jeg ikke meg selv til å jobbe med.
Tiden står stille. Det er som om noen kommer til å trykke på "play" også er vi tilbake i mars og jeg har god tid til å jobbe meg til 5 i de fleste fag.
Nei.
Det er snart mai.
Tiden går. Jeg står stille.
Det er ingen "play" knapp. Vel kanskje jeg har en "play" knapp som får meg i gang. Men isåfall vet ikke jeg hvor den er.
Jeg tenker at det er like greit at jeg skal flytte, for ingen jeg kjenner liker meg spesielt godt uansett. Det er ikke sant. Jeg har bare kastet bort to år på en skole hvor jeg kun har 2 venner. Kanskje egentlig 0. Det er ikke sant.
Jeg har bare en rar dag.
Jeg er bare litt ensom idag. Kanskje?
Mine problemer er mine problemer. Jeg trenger ikke forstyrre venninna mi sin film og klassekameraten min sin lur. De har sitt å tenke på. Alle har mye å tenke på.
Men hva med meg?
Hva tenker jeg hvis noen vil snakke med meg?
Jeg blir glad. Jeg blir veldig glad når noen vil ringe meg.
Jeg følger meg beæret når noen kommer til meg med tankene sine og stoler på meg med dem.
Jeg gir gladelig og veldig gjerne tiden min til noen som ikke har det så topp. Jeg vet hvor viktig det er å være der for andre.
Dersom noen kom til meg hadde jeg aldri i verden tenkt at de var til bry. Tvert imot.
Jeg ville tatt dem varmt imot, og gjort mitt beste for å lytte til dem, og komme med tanker og råd dersom de ønsket det.
Jeg hadde støttet dem.
Så..
..hvorfor er det så vanskelig for meg å tro at andre ikke vil ta meg imot på samme måte?
