Hemmelig Fe

Qyikune

Alle de kakaofargede folkene kom løpende mot meg. Akkurat når en gammel kvinne i jaguarpels kom, falt jeg sammen på bakken. Jeg kjente at knærne mine traff den kornete sanden før det svartnet helt.

Når jeg våknet, lå jeg på et brett på et veldig mørkt rom. Den gamle kvinnen i jaguarpels satt i en liten gyngestol av bambus, og sydde igjen kjolen min. Det var først når jeg så den lilla kjolen min i hendene på denne snedige lille damen, jeg skjønte at jeg lå naken på bordet. Jeg skyndte meg å dra på en flat pelsjakke som så ut til å komme fra en hvit løvinne. Damen humret lavt, og så opp på det forvirrede utrykket mitt.
"Jeg begynte å lure på når du ville finne ut at du ikke bar en tråd på kroppen," sa damen med en knirkete stemme.
Øynene mine begynte å venne seg til mørket, så jeg kikket urolig rundt meg for å se om det var noen andre enn jaguardamen hadde sett meg naken. Til min lettelse var det ingen andre enn meg og damen i den mørke hytta.
"Hvor er jeg?" Hvisket jeg med hes stemme. Jeg prøvde å kremte, men stemmen min var helt tørr, akkurat som strupen min. Jaguarpels ga meg en liten krukke fylt med vann. Jeg slurpet det fort i meg.
"Dette er min stamme vesla, mitt navn Yip," sa jaguarpels fra sitt lille hjørne. "Hva med deg vesla?"
"Mitt navn er Punzie," sa jeg med en litt klarere stemme.
"Hva har skjedd med deg Punzie?" Spurte Yip. "Hvordan havnet du foran våre porter i den tilstanden?"
"Jeg ble forfulgt av noen ekle menn som prøvde å fange meg," sa jeg med tydelig forakt i stemmen, når jeg tenkte på general Cold. Yip helte litt grønnsaksuppe (jeg tror ivertfall det er grønnsaksuppe) i den samme skålen jeg hadde drukket fra, og ga meg en tykk pinne med en utdyping jeg trodde skulle forestille en skje.
"Hvorfor fulgte de etter deg da?" Spurte Yip. Jeg tok en forsiktig slurp fra suppen, og prøvde å unngå å svare.
"Er det et bøffelhodet på veggen din?" Spurte jeg unnvikende, og slurpet i meg litt mer av suppen. Yip så rett gjennom trikset mitt med å skifte samtale emne. Hun så dypt på meg og mumlet noe for seg selv. Eller var det sang hun mumlet? Så skjønte jeg hvorfor hun sang, for plutselig begynte håret mitt og lyse opp hele rommet. Å skjule håret mitt ble nå mye viktigere enn å skjule meg. Mens jeg strevde med å dekke håret mitt, fra rotfestet og helt ned til tuppen, humret Yip.
"Jaså, så du har endelig kommet?" Sa hun og smilte det største smilet jeg hadde sett noen smile før. Men på grunn av rynkene som samlet seg opp i øyekroken og munnvikene når hun smilte, måtte jeg bare smile tilbake.
"Jeg har vel det," jeg tok tilbake pelsene fra håret tilbake til kroppen min. Yip smilte fortsatt når en liten jente på min alder kom inn i hytta og hvisket noe til Yip. Yip nikket sakte til jenta, før hun snudde hodet mot meg igjen. Jeg så på henne med forvirrede øyne, når jenta tok meg i hånda og dro meg ned fra brettet mitt. Jeg fikk tatt på meg kjolen før jenta begynte å dra i hånden min, ivrig etter å komme ut.
"Jeg ser deg helt sikkert igjen," sa Yip stille idet jeg ble dradd ut av den mørke hytta, som hadde vært det nærmeste jeg hadde kunnet kalle hjem på kjempelenge.