Could he change... me?

Kapittel 1

[De skadde er mest poetisk]

Når noen spør deg ''Hvordan går det?'' så sier du som regel. ''Det går fint, takk for at du spør.'' Men når folk spør meg. Svarer jeg som regel ikke. Fordi siden moren min døde, ble livet mitt aldri det samme. Søsknene mine klarte seg bedre, men det var fordi de var yngre. Jeg hadde levd med mamma i seksten år før hun forlot oss. Lillebroren min som bare var tre nå, var to da hun døde. Og lillesøsteren min var åtte, snart ti nå. Så klart ble de triste, men jeg ble knust. Jeg falt fra hverandre. Og nå var det over ett år siden. Jeg var begynt på mitt fjerde år på High School. Men for meg var det bare et nytt år med de samme elevene som var redde viss de spurte meg om noe. Ville jeg slå til.

Men som alle typiske dager. Startet min sånn:

Vekkerklokka ringte skarpt i ørene mine. Døren ble åpnet av lillesøsteren min Emily, og den ene hunden vår Chop hopper opp i senga mi og slikket meg i ansiktet. «Pappa sier du må stå opp.» mumler Emily før hun går ned i førsteetasjen. «Chop pell deg vekk.» mumler jeg. Han hopper ned av senga og løper ut døren.
Da jeg hadde fått på meg klærne mine, som ikke var så veldig fargerike. Besto av svart jeans, en topp med skrifta ''fuck off'' på. Sminke som ville si Smokey black. Blod rød leppestift og et par små krøller i det svarte håret mitt. Jeg ville ikke lyve, jeg var pen. Jeg hadde formene og kinnbeina og håret og sminken. Hvem som helst kunne misunne meg. Noe som ga meg mer selvtillit enn det jeg trengte.
Jeg gikk ned på kjøkkenet der Chop og den andre mindre hunden vår Thorne, som var min hund. Kom løpende rundt beina mine og hilste god morgen. «Hei kompis.» sier jeg og rusker lillebroren min Todd i håret. Han gliser og spiser videre på brødskiva si. «Hei vennen, skal du ha frokost?» spør faren min som står og steker egg og bacon. Jeg rister på hodet. «Vel, her er litt penger til lunsj på skolen.» sier han og smiler. Jeg tar de imot uten å lage noe nummer av det. «Snart ferdig og spise Kompis? Vi må stikke viss jeg og Emily skal rekke skolen.» sier jeg vennlig. Todd tar resten av biten i munnen og ler. Så går vi i gangen og får på oss jakker og sko, så er vi ute av døren og hopper inn i bilen min. Emily fester Todd til barnesetet så hopper hun selv inn i passasjer setet. Så kjører jeg til barnehagen.

Vi var i slutten av september, som egentlig ikke gjorde så mye siden man bodde i Savannah i Georgia. Det ble ikke særlig kaldt. Heldigvis, fordi var det noe jeg hatet så var det kulde.
Jeg gikk gjennom gangene på vei til skapet mitt og kikket ned på en melding jeg hadde fått av en i klassen, da jeg plutselig dultet inn i noen og rygger bakover for å få igjen balansen. «Å unnskyld, han gjorde det nok ikke med vilje. Si unnskyld Blake.» sier kvinnen. Jeg kikker på henne med et hevet øyenbryn. Rektor går sammen med dem og den mørke gutten kikker ned på meg. De himmelblå øynene var rammet inn i svarte tykke øyenvipper. Matchet med ravnsvart perfekt hår. En veltrent kropp var dekket med svart jeans, svarte Converse og en svart skjorte med en skinnjakke som luktet mint, sigaretter og en type såpe.
Alt dette la jeg merke til bare ved det første glimtet. Han skulte ned på meg og jeg løftet et øyenbryn. «Unnskyld.» mumler den perfekte Blake. Kvinnen stirrer surt på han. «Som du mener det.» knurrer hun. Han stirrer fortsatt på meg. «Unnskyld madam, det var absolutt ikke meningen.» sier han høflig men stemmen var frekk. «Du må unnskylde han, han er en ny elev. Kanskje du vil vise han rundt Riley?» spør rektor. Jeg presser leppene sammen og løfter et øyenbryn. «Få en av førsteklassingene til å gjøre det.» mumler jeg irritert. Jeg gir Blake et siste blikk, som har hevet et øyenbryn. Før jeg går forbi dem og videre til skapet mitt.

Jeg møtte Sierra i lunsj. Det vi kjøpte noe mat og satte oss ned i det faste hjørnet vårt. «Så hvordan har dagen din vert?» spør hun mens hun slikker glasur av en muffins. Hennes perfekte formede lepper hadde et lett strøk med rosa leppestift, og hennes perfekte platina blondt hår bølget rundt kinnbeina hennes. Hun var det samfunnet kalte perfekt. Det var ikke til å tro. Hun hadde de perfekte øynene, lys blå med et snev av mørkeblå striper. Omringet av perfekte øyenvipper som hadde noen strøk med mascara. Countor'en hennes var perfekt. Hun var den beste når det gjaldt sminke, det var hun som lærte meg. Derfor kunne både hun og jeg se ut som supermodeller. Men hun hadde lys stil. Mye hvitt og de andre fargene i regnbuen. Mens jeg var mørk. Som gjaldt regnbuens farger bare mørkere. Mye svart og mørkerødt.
Jeg kikker på henne. «Mr. Robinson er en taper og er patetisk.» sier jeg. Hun begynner å le. «Jeg er enig, tror også han er pedofil.» mumler hun og kikker ut mot kantina. Jeg ler smått. Sierra var den personen som holdt meg på bakken når det gjaldt skolen og resten av det personlige livet mitt.
Hun har vært bestevenninna mi siden jeg begynte i barnehagen. Hun viste alt jeg hadde vært igjennom. Og jeg visste alt hun hadde vært igjennom. Vi var tvillinger, bare med forskjellige stiler og det så ikke ut som jeg hadde venner utenom henne. Men jeg hadde det. De guttene som sto på røykehjørnet i timene, var mine kompiser. Sierra likte dem ikke selvsagt fordi de røyke og jeg røykte sammen med dem. Men de var bare kompiser jeg har kjent siden jeg begynte på High School. Ikke nære venner. Vi bare hang sammen, festet sammen og sånt.

Dafjerde time begynte hadde jeg gått ut en tur og tente på en sigg sammen medJackson og Milo. Vi sto og småpratet da vi så en skygge ved døren vi gikk utav. Vi gjemte fort sigarettene og kikker bort. Det var visst ferskingen somdyttet til meg i morges. Han kommer bort og kikker på oss. «Så detter er hvordere røyker?» spør han selvsikkert. Milo sjekker han ut mens Jackson svarer.«Du er på rett sted ...?» Blake kikker på han. «Blake, er ny.» mumler Blake.«Blake, skal du ha eller tyster du?» spør Jackson. Blake drar frem en egenrøykpakke. Marlboro, som også var min favoritt.
Han kikker på meg mens hantenner på røyken. Jeg løfter et øyenbryn da Jackson åpner munnen igjen. «Veljeg er Jackson Cooper, dette er Milo Yang. Og så er det murdereyes.» Ja jeghadde et kallenavn. Det fikk jeg etter jeg ga et blikk til en fyr, fem minutteretterpå hadde jeg brukket nesa hans og pappa hadde hentet meg på kontoret. Dethadde skjedd noen ganger etter det også. Blake mønstret meg. «Murdereyes?» spørhan. Jackson gliser. «Du har ikke sett henne slå man, hun er rå.» sier Milo oggir meg et sleskt smil. Øynene mine faller på Blake igjen.
 «Trodde Riley varskummelt nok.» sier Blake og møter blikket mitt. «Hører du navnet mitt burde duløpe, kanskje jeg kommer etter deg.» sier jeg selvsikkert med et svakt smil iden ene munnviken. Blake gliser. «Plis ta meg hardt, i senga.» Jeg løfter etøyenbryn. Så blåser jeg røyken i ansiktet på han. «Ikke alle vil ligge med enså selvsikker som deg. Det finnes en grense.» Jeg smiler frekt til han. «Dentraff, du veit ikke hva du går glipp av.» sier han og blåser røyken på meg.«Jeg tror ikke jeg går glipp av noe sossegutt. Jeg har pult fyrer ti år eldreenn deg, rik og med et dobbelt så pent utseende enn deg selv.» Jeg slipperrøyken på bakken og tråkker på den. «Men du kan jo alltids prøve å imponeremeg, ikke mange har lyktes. Ingen faktisk.» sier jeg før jeg trasker bort tildøra. «Sa hun er heftig, og det veit jeg sjøl fordi hun er like heftig ipersonlighet som i senga. Den jenta veit hva hun gjør.» sier Milo stolt. Som omjeg var hans lille trofe. Han hadde ikke gjort det med mange før meg vertfall.