Do You Remember Me?

1.

Hvor er jeg?

Jeg våknet. Nå nettopp faktisk. Det var som om dette var starten på et nytt liv. Men det føltes rart, alt føltes rart her! Jeg hadde ikke engang åpnet øynene, men allikevel hadde jeg verdens verste følelse.

Det tok tid. Alt skulle jo synke inn. Hvis jeg nå kunne gjenopplive denne situasjonen ville jeg stilt meg selv det mest praktiske spørsmålet av de alle: hvem er jeg?
Men neida, det var et annet spørsmål som surret rundt oppi hodet mitt nemlig...

..Hvor er jeg? Jeg åpnet øynene så vidt. Men mer klarte jeg ikke, øyelokkene var så tunge. Hvis jeg skulle ha åpnet de helt på første forsøk, måtte jeg funnet frem krefter som ikke engang verdens sterkeste mann har. Bare for å få det sagt! Men det lille jeg kunne skimte, var ikke det jeg forventa. Jeg såg noe grønt og brunt, trodde jeg hadde blitt fargeblind. Husker ikke helt hva jeg forventa, men vet at det var alt annet enn det.

Jeg ble jo forbauset selvfølgelig. Det var jo noe annerledes med alt. Jeg skjønte at noe var galt, og måtte finne alle de kreftene jeg ikke hadde for å åpne de stakkars øynene mine.. :((
Åå du skulle bare visst hvor mye mer du innser med begge øynene vidåpne!
Jeg skjønte jo at jeg bare låg der, og måtte jo komme meg av sted. (Ikke tro jeg visste hvor jeg skulle, men jeg visste jeg måtte vekk) Jeg strakk den ene armen min så langt frem jeg kunne, og tok tak i noe ekkelt mykt noe. Det var når jeg skjønte at det beveget seg at jeg faktisk klarte å samle meg, og komme meg opp.

Du får også en bedre oversikt når du står. Du leter etter det lille gjenkjennelige ved ting, men kan bare ikke finne det. Ikke en liten smule der du får tanken: «aa dette har jeg sett før!», nei den tanken var ingensteds. Og har du noensinne tenkt på hva det gjør med en uten den tanken?
Vel.. hva skal man gjøre?
Skrike og ta seg i det allerede bustete håret?
Ta seg for munnen og skjønne at livet er over?
Eller gjøre som meg bare legge seg ned igjen og vente på at noe gjenkjennelig skal komme.

Du vet hva de sier om det å tro at du har opplevd noe før? Vel de sier det kalles noe som heter «déjà vu», det er sikkert ille nok når man FØLER at dette har skjedd før. Men hvordan tror du det er når man VET 100% at DETTE HAR SKJEDD FØR!!
Vell enten har du jo rett da, men er ikke det rart og skulle ha opplevd noe to ganger? Akkurat det samme??
Vel, hva gjør man da..? Man tenker jo..
Hmmm.. hva om dette aldri skjedde, hva om ingenting av dette faktisk har skjedd??
Altså lettere sagt, man tenker at en er en total psykopat.

Du skjønner kanskje ikkje hva jeg mener, men jeg vet at alt jeg nå sa om å våkne, de tunge øyelokkene og om å ikke se noe du kjenner igjen og alt det der, skjedde en gang til. Det var som en drøm to drømte to ganger, bare at nå ville drømmen forandre på slutten. Isteden for å legge meg ned eller hva nå enn jeg gjorde første gangen, så såg jeg noe nytt ukjennelig.

Et ansikt..