Tomme klasserom, stillhet og gullsmykker

En altoppslukende stillhet fylte det tomme klasserommet. Sakte snudde Elisa seg mot der Tone stod bare et øyeblikk før. Et vindu var åpent, og Tones fravær ble merket som en gysning gjennom kroppen. "Tone," spurte Elisa forsiktig. Elisa var den første som gikk bort til vinduet og kikket ned. Ansiktet hennes stod i perfekt kontrast til det svarte håret, og øynene var tomme. Hun så noe som glimtet i vinduskarmen og plukket det nølende opp med skjelvende hender. Gullsmykket hun plukket opp lå i hånden hennes som en grusom påminnelse om da alt var bra. Det minnet henne om da Tones øyne fortsatt lyste opp ved synet av den hun stolte mest på.

Det var tre år siden Elisa møtte Tone for første gang. Elisa var ei av de mest populære jentene på skolen, og Tone var et unikt mysterium som ingen kunne løse. I flere måneder fulgte Elisas blikk etter Tone, men det var ikke før hun overhørte når Tone og kjæresten slo opp i et tomt klasserom at hun skjønte hvorfor. Når Tone løp ut av klasserommet etter bruddet var hun et rot. Øynene var blodskutte, det røde håret hang som klistret til ansiktet og ansiktet så ut som om noen hadde tatt sminken hennes av og erstattet den med abstrakt kunst. Andre elever begynte å stirre, så Elisa dro Tone med seg inn på jentedoen.

Ett år senere, på bursdagen til Tone, var Elisa den eneste som kom. Hun var også den eneste som var invitert, men det sa ikke Tone noe om. Gjennom hele kvelden storkoste de seg, og rett før Elisa måtte gå bad hun Tone om å snu seg. Hun tok ut gaven og hektet den forsiktig rundt Tones hals. Det var et enkelt gullkjede med en vakker sommerfugl i gull og diamanter hengende nederst. Tone lyste opp sterkere enn ei lommelykt i bekmørket, og da Elisa var på vei ut stoppet hun henne og erklærte: "Det er offisielt. Jeg er forelska i deg!"

Det gikk to år uten at noen fant ut at de var sammen, men å tro at forholdet deres kunne forbli hemmelig var like dumt som å spise knekkebrød med makrell i tomat. Tre dager før stillheten slukte all fargen fra ansiktet hennes, overhørte en av vennene til Elisa dem på skolen når de planla en date. Ryktene begynte å spre seg. Overalt hvor de gikk hørte de kommentarer som: "Har du hørt om det med Elisa og Tone? Det virker som om de er lesbiske. Noe så ekkelt!". Tone brydde seg ikke noe særlig, hun hadde jo ikke egentlig noen venner, men Elisa begynte å tvile. Mot hennes vilje hadde tvilen slått rot i henne som en slags giftig eføy, og for hver dag som gikk grodde den høyere og høyere. Det tok tre dager før hun ble borte under all tvilen, og det tok tre dager før hun hadde samlet motet.

"Hva er det du sier, Elisa?" Tones øyne minnet Elisa om Niagaras fossefall. "Velger du dem foran meg? Er du redd for å være annerledes? Gud så feigt!" Elisa kikket raskt bort på vennene. Dersom hun valgte Tone ville hun bli behandlet som en fremmed av alle hun kjente, men dersom hun valgte vennene ville hun miste Tone. "Du hørte hva jeg sa. Jeg var nysgjerrig på jenter, nå er jeg ikke det. Jeg vet nå at det var feil å tro at jeg kunne elske en annen jente, og jeg må ha vært gal som trodde jeg elsket deg!" Det smertet henne mer enn noe annet å lyve slikt, men det var endelig gjort. Elisa snudde seg og skulle til å gå. Hun hadde ventet seg flere protester, sinne eller til og med vantro latter og sårende ord, men det som kom var mye verre. Det ble stille.

Det er nøyaktig ett år siden bruddet med Tone. Stillheten den dagen drepte noe inni Elisa. Hun lukket seg inne, nektet å spise eller å gå på skolen, hun gråt til det ikke var flere tårer igjen, marerittene hjemsøkte henne og, mest av alt, angeren spiste henne opp innenfra som et monster hun selv hadde skapt. Stillheten hadde gitt plass til følelser og tanker hun aldri før hadde hatt. Hun hadde angret og hatet seg selv for det hun sa og gjorde, men nå er alt over. Her i dette tomme klasserommet hvor marerittene har tatt henne tilbake til hver natt senker stillheten seg nok en gang, og nok en gang ligger et gullkjede med en sommerfugl i gull og diamanter i vinduskarmen.