Fallen

2

Mamma og jeg bodde i et trekkfylt gårdshus fra 1700-tallet i utkanten av Coldwater. Det er det eneste huset i Hawthorne Lane, og de nærmeste naboene er over en kilometer unna. Av og til lurer jeg på om han som bygde huset, hadde skjønt at han hadde klart å plassere huset akkurat midt i en mystisk, atmosfærisk fordypning som etter alt å dømme suger til seg absolutt all tåken fra Maine-kysten og dumper den på tunet vårt. Akkurat nå var huset innhyllet i et dystert slør som minner om fortapte, vandrende gjenferd. Jeg tilbrakte kvelden på en krakk på kjøkkenet uten annet selskap  enn matteleksen og hushjelpen, Emma. Mamma jobber for Hugo Lovernight auksjonsfirma, hun har ansvaret for eiendoms- og antikvitetsauksjoner langs hele østkysten. Denne uka var hun i delstaten New York. Jobben krevde at hun reiste mye, så hun betalte Emma for å lage mat og vaske huset, men jeg var ganske sikker på at den lille skriften nederst på kontrakten handler mest om å holde meg under oppsikt og vokte meg som en forelder ville ha gjort. "Hvordan var skoledagen" spurte Emma med sin svake tyske aksent. Hun sto ved vasken og skrubbet svidd lasagne av en ildfast form. "Jeg har fått en ny biologipartner." sa jeg lavt. "Er dette bra eller dårlig?"spurte hun.

"Den gamle partneren min var Helga" sa jeg. "Hmf." Hun skrubbet ivrig videre, og flesket på overarmen disset opp og ned. "Dårlig altså." Jeg sukket for å vise at jeg var enig. "Fortell meg om den nye partneren. Denne jenta, hvordan er hun?" spurte Emma. "Han er høy, mørk og irriterende." Og uhyggelig lukket. Øyne til Patch var svarte sirkler. Som fikk med selg alt og ikke avslørte noe. Ikke at jeg ønsket å vite mer om Patch. Ettersom jeg ikke likte det jeg så på overflaten, tvilte jeg på at jeg ville like det som skjulte seg i hans innerste. Bortsett fra at det ikke var helt sant. Jeg likte ganske mye av det jeg hadde sett. Lange, slanke muskler i armene, brede, men avslappende skuldre, og et smil som var dels lekent, dels forførende. Jeg strevde litt med å bli enig med meg selv, prøvde å overse det som begynte å føles uimotståelig. 

Klokken ni var Emma ferdig for dagen. Hun låste etter seg da hun dro. Jeg blinket to ganger med verandalysene til farvel, og lyset må ha trengt gjennom tåken, for hun svarte med å tute i bilhornet. Så var jeg alene. Jeg gjorde opp status over følelsene som spilte seg ut i meg. Jeg var ikke sulten. Jeg var ikke trøtt. Jeg var ikke engang spesielt ensom. Men jeg var litt urolig for biologioppgaven min. Jeg hadde sakt til Patch at jeg ikke ville ringe, og seks timer tidligere hadde jeg ment det. Alt jeg klarte å tenke på nå, var at jeg ikke ville ha strykkarakter. Biologi var det eneste faget jeg strevde mest med.  Karakteren min vippet faretruende mellom A og B. For meg var det som om den karakteren avgjorde størrelsen på fremtidens stipend. Jeg gikk ut på kjøkkenet og løftet av telefonrøret. Jeg kikket på det som var igjen av de sju sifrene som sto skrevet i hånden min. Innerst inne håpet jeg at Patch ikke ville svare. Hvis han gjorde seg utilgjengelig eller var motvillig til å samarbeide om oppgaven, kunne jeg bruke det som et argument  for å overtale Treneren til å bytte om på sitteplassene igjen. Med håpefullt hjerte slo jeg nummeret. Patch svarte på tredje ringetone. "Hva skjer?" I en saklig tone sa jeg: "Jeg ringer for å høre om vi kan treffes i kveld. Jeg vet du er opptatt, men -"

"Luna." Patch uttalte navet mitt som om det var sluttpoenget i en vits. "Var det ikke du som ikke skulle ringe meg? Aldri." Jeg hatet å måtte ta i meg noe jeg hadde sakt. Jeg hatet Patch for at han gned det inn. Jeg hatet Treneren og de hjernedøde oppgavene hans. Jeg åpnet munnen og håpet på at noe smart ville dette ut. "Ja vel? Kan vi treffes eller ikke?" spurte jeg. "Dessverre har det seg sånn at jeg ikke kan." sa han. "Kan ikke eller vil ikke?" spurte jeg surt. "Jeg er midt i en omgang biljard"  jeg hørte  smilet i stemmen hans. "En viktig omgang." Etter bakgrunnstøyet å dømme antok jeg at han snakket sant - om biljarden. Hvorvidt den var viktigere enn biologioppgaven min, kunne diskuteres. "Hvor er du?" spurte jeg. "Bo's Arcade. Ikke noe sted for deg." 

"Da kan vi ta intervjuet på telefonen. Jeg har en liste med spårsmål her...." Han lå på. Jeg glante måpende på telefonen, så rev jeg ut et blankt ark av notisboka. På øverste linje skriblet jeg Dust. På neste linje la jeg til: Røyker sigarer. Kommer til å dø av lungekreft. Forhåpentligvis snart. Meget velformet kropp. Jeg skyndte meg å stryke over den siste bemerkningen så den ble uleselig. Kokka på mikrobølgeovnen blinket og viste 21.05. Slik så jeg det, hadde jeg to alternativer. Enten kunne jeg forfalske et intervju med Patch, eller så kunne jeg kjøre ned til Bo's Arcade. Det første alternativet ville ha vært fristene hvis ikke Treneren hadde sakt så klart og tydelig at han vill sjekke om svarene var sanne. Jeg viste ikke nok om Patch til å bløffe meg gjennom et helt intervju. Og det andre alternativet? Ikke fristene for fem øre.

Tusen takk for at du leser denne delen! Håper du likte den! Men nå må jeg gå å spise sjokoladen min!

Pus Out