Kidnappet

Dette går ikke lenger. Jeg klarer snart ikke mer!
Jeg satt i klasserommet i fjerde time. Mattetimen hadde nettopp begynt, men matte var det siste jeg tenkte på. Hvordan kunne en lærer forvente at jeg skulle klare å konsentrere meg om noe så kjedelig som matte, når jeg hadde mer enn nok å tenke på?
-Marie, kan du være så snill og følge med i timen?
Jeg så opp. Mattelæreren min, Kate, så på meg med et gjennomtrengende blikk. Det var som om hun kunne se alt jeg tenkte på. Hvordan kunne noen ha et så skummelt blikk? Jeg kjente at jeg rødmet.
-Jeg følger med, sa jeg så avslappet som mulig. Det var lettere sagt enn gjort. Hvis Kate faktisk hadde sett tankene mine ville det vært krise. Ingen kunne vite hva han hadde gjort prøvd å gjøre meg, ingen.
-Da kan du kanskje fortelle meg hva dette blir?
Kate gjorde en liten håndbevegelse mot tavlen. Der stod det et regnestykke med parenteser, potenser og hvem vet hva alt det andre var. Skulle jeg kunne det der?
Jeg kunne kjenne blikkene til de andre i klassen. Noen hvisket andre fniste. Jeg hadde ikke den beste klassen i verden. Ingen hadde brydd seg med å prøve å bli kjent med meg. At de brydde seg om var sladder og generelt det å rakke ned på andre.
-Jeg vet ikke, mumlet jeg.
-Da får du følge med mer, sa Kate med den vanlige, strenge lærertonen sin.
Jeg gikk tilbake til tankene mine igjen. De var bare fokusert på én ting. Jeg skulle snakke med han for første gang siden han prøvde å drepe meg. Det var riktignok ikke så lenge siden, men det var ubehagelig å tenke på å måtte se han igjen. Moren min hadde insistert på at jeg måtte møte han igjen, men så visste ikke hun at han hadde truet meg med kniv en uke tidligere. Hun er egentlig snill, og hun hadde nok hatt rett i at jeg burde sett han igjen hvis det ikke hadde vært for "kniv-episoden". Han er tross alt faren min.
Jeg så ut vinduet og hjertet mitt stoppet et sekund. Utenfor skolen stod faren min. Hvorfor var han der? Han skulle ikke hente meg! Jeg ville aldri sittet i en bil alene med han!
Han så inn vinduet og rett på meg. Det var noe med blikket hans. Det var det samme blikket som han hadde hatt før han tok frem kniven. Ikke tale om at jeg skulle ut etter skolen!

Skoleklokka ringte ut. Den røde bjella var min fiende. Kunne den ikke ringe på et passende tidspunkt for en gangs skyld? Jeg gikk ut døren fra klasserommet med sekken på den ene skulderen. Faren min stod utenfor skolebygget og ventet på meg, men jeg ville ikke komme. Det var en bakvei ut fra skolen. De fleste visste ikke om den, men det er fordelen med å være et mobbeoffer. Du vet hvor de beste fluktrutene er. Jeg snodde meg mellom alle elevene i gangen. De gikk i motsatt retning som meg, noe som gjorde det vanskeligere å komme seg frem. Jeg fant døren, forsikret meg om at ingen så meg, åpnet den og gikk stille ut. Utenfor døren var det en liten parkeringsplass og noen containere. Jeg tok fire skritt ut på plassen før en hånd plutselig tok tak i armen min. Jeg virvlet rundt og stod ansikt til ansikt med faren min. Han var ubarbert og så ut som han hadde sovet ute de siste dagene for klærne hans var hullete og skitne.
-Slipp meg! ropte jeg.
Han la den andre hånden sin over munnen min. Den luktet søppel.
- Bli med meg Marie, sa han med sleip stemme. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å gå den veien han førte meg.

Bilturen var lang. Vi kjørte gjennom hele byen og ned til havnen. Alle vi hadde passert så ut som de ikke syns det var noe rart at jeg kjørte med en lurvete, eldre mann i en liten, uvasket Toyota. Folk følger for lite med. Jeg kunne vært hjemme om ikke de hadde lukket øynene for muligheten for at jeg hadde blitt kidnappet.
-Ut av bilen.
Jeg gikk lydig ut av bilen og så meg rundt. Vi hadde parkert ved havnen og det stod store skip fortøyd til kaien. Menn i kjeledresser gikk rundt overalt med store kasser, esker og planker.
-Kom nå.
Faren min tok meg i armen og dro meg mot et av skipene. Mennene som jobbet brydde seg like lite som de vi hadde passert på veien til havnen. Vi gikk ombord på skipet. Det var et stort lasteskip og det var flest folk på den båten. Jeg syns det så ut som de gjorde seg klare for å reise.
Faren min fant frem et tau og tok hendene min. Han knøt en stram knute rundt dem bak ryggen min.
-Nå er jeg ferdig med deg.
Faren min slapp meg og en kaptein kom ombord. Jeg så på faren min uten å forstå hva han mente. Han snudde seg og gikk tilbake til land. Mennene rundt meg var klare for å reise. De la fra kai før jeg fikk løpt tilbake etter faren min. Tauet gnaget seg inn i håndleddene mine slik at det sved skikkelig. Vi kom lengre og lengre fra land. Til slutt forsvant faren min, havnen og hele byen inn i tåken. Jeg kjente en tåre trille ned kinnet mitt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg var på vei.