Blir du med?

Kapittel 1

Jeg gikk ut av bilen, og skulle se mitt nye hus. Eller vårt. De andre sitt. Og jeg skulle også bo her.

Jeg heter Cornelia Terminks, men mitt snart nye etternavn er Lavon. Jeg vil ikke ha det gamle navnet til familien min, siden de var noen idioter hele gjengen. Men jeg vil ikke ha det nye heller, siden jeg ikke liker den nye familien min. Jeg klager ikke da, siden jeg er heldig som får bo hos en så snill familie. Bare av og til går de meg absolutt på nervene.

Det nye huset er stort, men har ganske slitt maling på plankene. Min nye "Mamma," er i strålende humør, som alltid. Jeg liker bare å kalle henne Eirin som hun egentlig heter, men hun insisterer siden jeg er en del av familien nå, at jeg skal kalle henne Mamma.
"Se så praktfullt det er!" Sier hun henrykt. "Broren" min ser like misfornøyd ut som meg.

"Hva slags hus er dette? Skal vi liksom bo i det der skrapet?" Eirin sender han et skarpt blikk, samtidig som hun smiler. "Johannes, vi er heldige som fikk et hus nå som Cornelia er med oss også!" Jeg kjenner at Johannes ser stygt på meg, men jeg prøver å ignorere det. Jeg tar kofferten min med de få tingene jeg eier, og triller den mot døra. Jeg hører at de andre barna tuller med hverandre og har det gøy. De passer så godt inn. Så kommer jeg, den stygge andungen.
Jeg er ganske sikker på at de misliker meg, siden jeg var grunnen til at de måtte flytte.

Det er greit nok, jeg liker ikke de heller.
Jeg åpner døra til huset, som knirker utrolig mye. Inne er det ikke så mye som har skjedd. Det står masse møbler der, og masse malerier henger på veggene. Det står et langt spisebord i hjørnet, med mange stoler rundt. Det er støv overalt du ser. Skal se om Eirin blir glad for dette.

De andre kommer trampende inn, og støvet løfter seg fra bakken der de tråkker. De bråker og roper, og roter overalt. De bare slenger greiene deres på bakken, og begynner å løpe rundt i huset.
Kan de ikke bare gå rolig, og snakke lavt?

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg bare gikk til inngangsdøren for å vente på Eirin. Hun kom etter noen minutter, med armene fulle av saker. Jeg liker ikke å snakke eller kommunisere med andre, men jeg spurte henne faktisk om hun ville ha hjelp. Ikke om hun trengte, fordi det gjorde hun.

Hun smilte og nikket takknemlig. Jeg tok halvparten av det hun hadde bært, og det var ganske tungt. "Tusen takk Cornelia, jeg er veldig takknemlig!" Sier hun. "Pappa kommer om en halvtime, så du kan-"
Etter at hun sa det, forventet jeg at hun skulle be om mer hjelp. -"Bare gå på rommet ditt i mens. Jeg skulle ønske de andre var som deg. Hjelpsomme, og stille." Hun pustet tungt ut, og det var første gangen jeg hadde hørt henne gjøre det.

"Hvorfor valgte du akkurat meg?" Sa jeg plutselig. Hun virket veldig overrasket over dette spørsmålet, og svelget tungt. "Åh, jeg vet ikke. Skynd deg til rommet ditt nå, før de andre kommer ned og bråker igjen." Hun smilte vennlig, og det virket ut som at hun virkelig mente det smilet.

Jeg takket og smilte faktisk til henne.
Hun snudde seg og begynte å pakke ut ting å vaske og rydde med.
"Hvor er rommet mitt egentlig?" Sa jeg. Hun snudde seg og pekte på trappene. "Helt øverst."

For første gang i mitt liv følte jeg meg litt spesiell. Det er en første gang for alt, som de sier.

Jeg gikk opp trappene, og slepte kofferten etter meg. De andre sto overalt og åpnet dører, for å så lukle dem og gå til den neste. Jeg fortsatte i trappene, som knirket for hvert steg. Jeg ville ikke at de andre skulle legge merke til meg, men det gjorde tydeligvis trappene.

Noen av dem så på meg, sint i blikket. Det virket som om hvis de hadde muligheten, ville de drept meg her og nå. Jeg snudde meg, og gikk opp trappene, men jeg kjente blikkene i nakken.

Før jeg kol helt øverst var det en stige, og en luke jeg måtte gå inn i. Da jeg etter en stund med slit, kom jeg meg opp.

Rommet er ganske fint egentlig.
Det er stort, og åpent med masse vinduer så det ble veldig lyst der. Det er veldig mye støv og sånn der så klart, men jeg liker det allerede. Det står ingen møbler her, eller noe annet.
Det eneste som er her, er spindelvev.

Jeg åpner den gamle kofferten, og ser på tingene mine. Klær og bøker.
Ikke så veldig spennende.

Resten av dagen satt jeg for det meste og leste, til Pappa/Magnus kom hjem.
Eirin vil at jeg også skal kalle han Pappa. Jeg gjør det når hun er i nærheten, men når hun ikke er der sier jeg bare Magnus.

Alle sammen spiste middag rundt spisebordet, som nå så mye bedre ut uten alt støvet. Alle sammen snakket med hverandre, bortsett fra jeg. Det eneste jeg gjorde, var å leke rundt med maten. "Cornelia, spis nå," sa Eirin. Jeg følte alle blikkene på meg. Jeg begynte sakte å spise den, mens de andre så på meg.

Hvorfor ser de på meg?

Etter middag bestemte jeg meg for å utforske skogen. "Ei-Mamma?" Sa jeg høyt. Eirin stakk hodet ut av kjøkkenet. "Hva er det Cornelia?" Hver gang hun sa navnet mitt, følte jeg et slags rykk i kroppen min. "Kan jeg gå ut i skogen?" Spurte jeg lavt. "Hva sa du?" Jeg gjentok meg selv. "Ja, bare gå!" Sa hun, og hodet forsvant. Det regnet fryktelig mye, så jeg tok på meg regnjakken min, og de gamle støvlene.

Jeg gikk mot den mørke og mystiske skogen. Den så nesten ut som en eventyrskog. Det var en sti som gikk gjennom alle trærne. Trærne dekket til himmelen, så jeg ikke ble mer våt bortsett fra noen små dråper av og til.

Stien var lang, og jeg gikk i kanskje ti minutter fær jeg syntes at jeg så noe. Det så litt ut som en skikkelse. En gjennomsikitg og hvit skikkelse. Nesten som et gjenferd. Jeg gikk sakte nærmere, mens blader knaste under føttene mine. Da så jeg det; det var en dame. Med en bok i hånden. Hun smilte vennlig, men det distraherte meg ikke fra at hun var gjennomsiktig.

"Hve-hve..hvem er du?" Sa jeg, full av skrekk.
Hun smilte bare enda bredere, som gjorde hun mer skummel. "Hvem er du?" Spurte jeg igjen. Jeg prøvde å gå nærmere, men hun begynte bare å gå mot meg. Eller sveve. Jeg stoppet og stirret på henne. Hun fløy i luften, og forsvant helt plutselig. Jeg følte at hun fremdeles stirret på meg. Så så jeg en perlehvit, gjennomsiktig hund stirre på meg. Den snudde seg sakte rundt, og løp inn i skogen.

Like etter løp jeg så fort jeg kunne hjem. Skal jeg si dette til noen? Vil de tro på meg? "Var det fint i skogen?" Spurte Eirin fra kjøkkenet. "Ne-ne..nei," sa jeg. Stammingen var tilbake. "Å? Hvorfor det?" Jeg ville endr samtalen med en gang. "Det skjedde ikke noe der. Det var bare en skog." Jeg gikk opp trappene til rommet mitt.

I øyekroken syntes jeg at jeg så noe;
En seng? Jeg snudde meg og det var riktig; en seng. Ikke en spesiell seng. Men den var ganske fin fremdeles. Bedre enn min forrige, som bare var ødelagt og ukomfertabel. Jeg satt meg på sengen, og prøvde å drukne hodet mitt i bøker. Det eneste problemet var at det føltes ut som om noen så på meg.

Så så jeg at det lå en rød bok på gulvet. Ikke noe spesielt. Men jeg hadde ikke en rød bok, uten tittel. Jeg plukket den opp, og la den på sengen. Så leste jeg helt til det var tid for kveldsmat.

Jeg spiste maten ganske fort, og sa at jeg ville legge meg. Magnus og Eirin så litt forvirret ut, men sa at det var greit.

Jeg skulle ikke egentlig sove, men lese i boka. Det rare var at det var ikke noe skrift i den. Det virket fremdeles som om jeg kunne lese den. Jeg forsto ordene som ikke sto der. Det var en historie om en jente som elsket å lese. Da jeg innså at klokka var halv to, la jeg meg. Jeg hadde lest halve boka, og det var 1247 sider. Med en gang jeg lukket boka, kjente jeg et vindblås.

Jeg lukket øynene for å prøve å sovne, men jeg fikk ikke til. Da jeg åpnet øynene så jeg damen igjen.