If you were mine [ON HOLD]

Kapittel 1 - The meeting

4 år senere:

Jeg gikk nedover gaten med hendene i lommen og tenkte litt. Luften var kjølig så jeg hadde tatt fram den varme svarte jakken min. Hetten var over hodet mitt og jeg holdt blikket nede. Jeg gikk inn i en butikk og telefonen min ringte.
"Hei mamma." Sa jeg og så meg rundt. "Hei vennen. Du? Jeg fikk en melding fra en gutt. Han spurte om dere kunne møtes i morgen." Jeg tenkte litt på det hun sa. En gutt? Jeg kjenner da ikke noen gutter?
"Hvem er det da?" Spurte jeg og så på en fin bukse som var inni butikken. Den var svart og midwaist. "Niall." Svarte hun og jeg følte hjertet mitt banke fort. Det var fire år siden jeg så han sist, så jeg håper at han kommer.
"Seiøst?" Sa jeg litt lavt og tenkte. Det ville ikke være det samme. Han reiste for fire år siden, og plutselig nå skal han møte meg? Hvorfor gjorde han ikke det for tre eller to år siden? Hvorfor nå og ikke da? Jeg så på prislappen på buksen og la den ned igjen.
"Hvorfor sendte han melding til deg og ikke meg?" Spurte jeg, mer til megselv enn hun. Da vi var ferdig å snakke sa hun at hun skulle gi nummeret mitt til han. Jeg handlet det jeg skulle ha i matbutikken og begynte å gå hjemover. Nesten rett utenfor leiligheten min løp noen i meg slik at jeg mistet alle varene mine og jeg falt selv.
"Åh, unnskyld. Jeg måtte bare forte meg. Det var virkelig ikke meningen." Sa den som løp i meg og hjalp meg med varene. Jeg holdt blikket nede og tok posene opp. Før jeg gikk inn sa jeg et raskt det går fint og takk uten å se på personen. Kall meg uhøflig, men jeg liker ikke at folk ser på meg eller at jeg har øyenkontakt med den personen. Da jeg kom inn i leiligheten etter litt vanskeligheter satte jeg varene på kjøkkenbenken og gikk inn på rommet mitt for å at av meg de skitne klærne. Jeg tok på meg en joggebukse og en stor t-skjorte. Med et sukk gikk jeg inn på kjøkkenet og begynte å pakke ut av posene. Da det var ferdig begynte jeg å lage mat. Jeg tok fram en stekeplate, melk, egg og ting man trenger for å lage pannekaker. Mens jeg stekte pannekaker hadde jeg sutte på radioen og jeg sang til den. "Neste sang er fra deres nye album. Her komme Midnight Memories av One Direction!" sa radioverten og sangen kom på. Jeg stoppet opp litt og hørte etter på det de sang. Det var ikke den beste sangen av de, men jeg likte den.                                                                                         Da jeg var ferdig å lage pannekaker og spise dem ringte telefonen min. Jeg tok den opp og så at det var ukjent nummer. "Hallo?" svarte ejg og tok den opp mot øret. "Hei, det er NIall. Moren din gå meg nummeret ditt." begynte han og jeg kunne ikke la være og smilte litt. "Åh, hei." svarte jeg og satte meg ned i sofaen. "Jeg lurte på lurte på om vi kunne møtes i morgen?" spurte han og jeg tenkte litt. "OK: Hvor og når?" spurte jeg og satte meg til rette i sofaen.                                                        "Starbucks, kl. 2." svarte han og jeg nikket. Jeg flirte litt da jeg kom på at jeg snakket i telefonen. "Ja, høres bra ut. Snakkes i morgen." sa jeg og la på. 

Jeg så på speilbildet mitt og tenkte. Hvorfor bryr jeg meg? Jeg skal bare møte en gammel venn som jeg ikke har snakket med på 4 år. Greit, jeg brydde meg på grunn av det. Det er barte det at det er så rart. Jeg mener etter alle de armene hvorfor skulle han ta kontakt da? Jeg vurderte å ikke komme, men jeg tenkte at det ville vært litt frekt, så jeg bare gikk før jeg ombestemte meg. Me en gang jeg kom ut slo den kalde januar luften meg. Jeg holdt jakken tett rundt meg og gikk mot Starbucks.  Da jeg komdit var klokken bare fem på to så jeg bestemte meg for å bestille det jeg ville ha. Klokken ble ti over to og han hadde enda ikke kommet. Jeg skulle akkurat til å gå når en mørk siluett stod i døråpningen. Jeg stoppet opp og rynket pannen da den kom mot meg.                               "Rose?" sa personen og jeg kjente fort igjen stemmens hans. "Er det deg? Wow, du har forandret deg." Jeg smilte litt og satte meg ned igjen. "Vel, det har gått fire år og jeg var bare femten når du reiste. Så jeg håper at jeg har forandret meg." sa jeg fort og tok en slurk av kaffen min.                          "Jeg vet at du er sur," begynte han og jeg nikket og tok en slurk til, "men du må skjønne at jeg har det travelt. med bandet. Hvert år er jeg bare hjemme i tre uker, og de tre ukene vil jeg bruke med familien min." sa han og sukket. "Du kunne i hvertfall ringt meg! Alt jeg ville vite var at du ikke hadde glemt meg, at du forsatt brydde deg om meg." sa jeg og sukket surt. Niall sa ingenting og jeg tok kaffen min og gikk ut av Starbucks. Jeg gadd ikke å være der. Det avr dumt av meg å komme. Jeg gikk fort hjemover og tenkte. Jeg tror at den eneste grunnen for at jeg i det hele tatt kom var for å få en forklaring på hvorfor han aldri tok kontakt før nå, men jeg klarte det ikke. Det var for vanskelig.         "Rose!" ropte noen og jeg snudde meg. Jeg så at det var Niall og sukket. "Hva er det du vil?" spurte jeg da han kom bort til meg. "Kan vi ikke starte på nytt?" spurte han og jeg bet meg i leppen. JEg ville jo veldig gjerne gjøre nettopp det, begynne på nytt, men jeg visste ikke om jeg kunne klare meg om han dro fra meg igjen.                                                                                                                                       "Hvor lenge skal du bli?" spurte jeg og så på han. "Seks måneder." Svaret hans var kort og han så beende på meg. "La meg tenkte på det. Jeg ringer deg og sier hva svaret mitt er." Og da jeg sa det gikk jeg det siste lille til leiligheten min.

~~~~~~~~~~~~~~

Hei! Lenge siden ejg har skrevet nå, men jeg skal prøve å skrive så ofte jeg kan! Dataen min er ødelagt så jeg kommer til å skrive det meste på mobilen og derfor kan det godt være at det blir ganske kort. Jaja! Men jeg håper du likte denne delen!

Kommenter ~ Vote og alt det der hvis du likte det!